Brexit:

Britiske forviklinger

I dag er det lett å forstå hvorfor bare Storbritannia kunne føde og oppfostre William Shakespeare. Bare se på «Brexit»! skriver Einar Hagvaag.

Kommentar

I Storbritannia kan de som nærer et brennende hat mot EU, være de som hindrer landet i å forlate EU. De erke-konservative kan sørge for å gjøre den såkalte «marxisten» Jeremy Corbyn fra Arbeiderpartiet til statsminister. Britene gjennomlever nå et historisk drama, så fullt av overraskende vendinger og forviklinger, renkespill og bakholdsangrep, nederlag og seire at en kunne tro William Shakespeare hadde ført det i pennen. Her går store drømmer i grus, og de ydmyke viser styrke. Her leder seire til nederlag, og nederlag bærer i seg kimen til seier.

Britene kaller det politiske teaterstykket for «Brexit», og det går nå «for fulle hus» i teateret Whitehall i London.

Daværende statsminister David Cameron fant på å utlyse folkeavstemning om Storbritannias medlemskap i EU, for å få de masete EU-motstanderne i det konservative partiet til å endelig holde kjeft og skape fred i partiet. Han tapte og utløste i stedet politisk borgerkrig. Inn kom EU-tilhengeren Theresa May som måtte satse sitt politiske liv på å få landet ut av EU. Som opptakt er dette sterkt nok, men det ble bare villere og villere.

For å styrke seg politisk utlyste May nyvalg. Da tapte hun det reine flertallet i Underhuset og fikk de ultra-konservative i Demokratisk Unionistparti (DUP) i Nord-Irland som en klamp om foten. Hun er avhengig av deres ti stemmer i Underhuset. Da May trodde hun hadde løst det vanskelige spørsmålet om grensa mellom Nord-Irland og Irland i desember 2017, satte DUP ned foten. May satt da i det som skulle være en hyggelig lunsj med presidenten i EU-kommisjonen, Jean-Claude Juncker, for å avslutte forhandlingene om skilsmisse fra EU, men måtte dra hjem med et nederlag.

May holdt en såkalt «visjonær» tale i januar 2017 om å forlate EU og dra ut i den store verden, med undertoner av å gjenreise det tapte imperiet. Det var et løfte om «hard Brexit», et fullt brudd med EU. Hennes utmeldingsminister da, David Davis, sa kjekt at hans første telefonsamtale ville gå til Berlin i Tyskland og ikke til hovedkvarteret i EU i Brussel. Utenriksministeren hennes da, Boris Johnson, lovte å ikke betale en cent mer til EU.

Etter hvert kom May på mer ydmyke tanker, etter å ha innsett alvoret under forhandlingene med EU. Forsøkene på å splitte EU-landene mislyktes. Berlin, som de andre hovedstedene, ba britene om å snakke med forhandlingssjefen for EU, Michel Barnier, i stedet for å gå bak hans rygg, og med Juncker. Britene måtte godta å betale rundt 50 milliarder euro i utestående fordringer. Davis og Johnson sto igjen som fjols. Da May i juli i år stengte alle statsrådene inne på landstedet Cheqers for å «stemme felene» før videre forhandlinger med EU og tvang fram et slags samhold, gikk det bare et par døgn før Davis og Johnson innså nederlaget og forsøkte å gjøre det til seier ved å gå av.

Da en domstol 3. november 2016 avsa en kjennelse som ga Parlamentet det siste ordet i spørsmålet om å forlate EU, fordi bare Parlamentet har fullmakt til å vedta lover og å gå ut av EU vil endre titusener av lover, var EU-haterne over seg av raseri. Avisa Daily Express skrev: «Sannelig, 3. november 2016 var dagen da demokratiet døde.» Avisa Daily Mail kalte over hele førstesida de tre dommerne for «folkefiender». Folkefiender? De tolket de lovene som Parlamentet har gitt landet.

Takket være disse «folkefiendene» kan nå de konservative tilhengerne av «hard Brexit» stanse Mays «myke Brexit». Uten domstolens innblanding kunne May bare ha vedtatt avtalen.

Jacob Rees-Mogg, i Underhuset kalt «det ærede medlemmet av det attende århundret», og kretsen av EU-hatere sliper nå knivene for å felle May ved mistillit. Det er litt av et tidspunkt for å felle en partileder og statsminister. Samtidig forbereder de slaget om «Brexit» i Underhuset før jul. Der kan de få hjelp fra Arbeiderpartiet med flere til å stanse Mays avtale. Det kan utløse nyvalg, og dermed kan disse ihuga konservative EU-haterne gjøre den såkalte «marxisten» Jeremy Corbyn til statsminister. Det ville være et praktfullt skudd i eget mål.

Statsminister May har advart dem: Det blir denne avtalen eller ingen avtale, der landet går hodestups ut av EU, eller ingen «Brexit» i det hele tatt. Hodestups ut, er hva de ønsker, men da settes mye på spill. Næringslivet vil ta det med skrekk. Hva vil Skottland gjøre? Det kan også få følger, på ulike vis, for Nord-Irland og Gibraltar.

Stilt overfor noe sånt kan mange nok samle seg til å få ny folkeavstemning om EU. Da vil trolig velgerne avlyse hele «Brexit». EU-haternes store seier over May kan bli deres største nederlag. Vi kan få høre et hjelpeløst nødskrik: «Mitt forente kongerike for en hest!»

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.