Britney Spears i Frankfurt mai 2004, noen dager etter at «Everytime» ble sluppet som single.  AFP PHOTO DDP/THOMAS LOHNES     GERMANY OUT
Britney Spears i Frankfurt mai 2004, noen dager etter at «Everytime» ble sluppet som single. AFP PHOTO DDP/THOMAS LOHNES GERMANY OUTVis mer

Britneys svar: skyldig

Finnes det noen mer uvanlig og mer hjerteskjærende «svar-låt» enn Britney Spears «Everytime»?

I tre korte år rundt årtusenskiftet var Britney Spears og Justin Timberlake de to søteste søtnosene som noensinne har møtt opp til en gallaprisutdeling sammen i matchende denim (tror noen at jeg er ironisk her? SE PÅ BILDET DA. Nåå!).

Det var igrunnen mer enn denimen som matchet. Begge kom fra relativt enkle kår i de amerikanske sørstatene. Og via barnetvprogrammet «The New Mickey Mouse Club», hvor de møttes første gang tidlig i puberten, ble de på hvert sitt hold to av sin generasjons største tenåringsidoler. Før de deretter fant sammen igjen, på toppen av verden. Rene eventyret! 

Men i mars 2002 var det hele brått, plutselig og (skulle det vise seg!) definitivt over. Og om noen lurer på hva all denne ganske tabloide infoen har å gjøre i en spalte om tekst i popmusikken, så er det fordi skittentøyvasken mellom Britney og Justin ble foretatt i full offentlighet. I en sangtekst.

Til overmål på en låt som på mange måter ble Justins definitive steg fra tenåringsidol i *NSYNC til en voksen popsanger til å ta på alvor: «Cry Me A River».

Et småvagt og kryptisk, men allikevel beinhardt oppgjør med det Justin skildret som Britneys utroskap (og i enda større grad: sviket i den medfølgende uærligheten).

Artikkelen fortsetter under annonsen

Som sagt, kanskje ikke i de mest krystallklare og rene ord, men budskapet var umiskjennelig. Særlig i den medfølgende videoen, med sin Britney-lookalike -og ærlig talt, selv om de fleste transkriberinger av teksten skal ha det til at det er «Oh!» som hoies, er det da vitterlig en karakterstemplende «Hoe!» produsent og medlåtskriver Timbaland roper ut i begynnelsen av hver runde av sitt lille gjestespill på bridgen til låta?

Auda. 

«Cry Me A River» var en umiddelbart ikonisk låt som i tillegg redefinerte «ikonet Justin» for alltid. Men sett i etterpåklokskapens lys, står Britneys svar seg kanskje enda noen hakk bedre.

For ja, Britney valgte å svare via en sang (hun nådde vel neppe frem på telefonen uansett, skal vi dømme etter teksten til Justin). Noe som putter hennes «Everytime» inn i den litt pussige kategorien «svarsanger».

En lang og broket tradisjon som har linjer tilbake til sekstitallets tenåringspop (sjekk f eks senere skuespiller Sissy Spaceks svar, som kristentenåringspopartisten Rainbo, på John Lennon's famøse «Beatles er større enn Jesus»-uttalelse). Eller til femtitallets countryindustri (som Kitty Wells nesten protofeministiske svar til en Hank Thompson-klagesang om troløse, øldrikkende fristerinner som oppløste hederlige arbeiderfamilier). Eller calypso-sangeres verbale dueller på Trinidad, kalt picong, som kan spores helt tilbake til FORRIGE århundreskifte.

Eller sikkert langt tidligere tilbake også, om man graver litt omkring.  

Selv om svarlåten i moderne popmusikalsk tid lever mest potent og synlig videre i rapperes offentlige feider, viste allikevel Justin med «Cry Me A River» at tonen mellom to tenåringsidoler ikke nødvendigvis behøver å bli mer verdig, så lenge ung kjærlighet og forsmådde følelser også er involvert i miksen.  

Det er derfor Britneys svar i «Everytime», utgitt i 2003 (året etter «Cry Me A River»), er så forbausende, og så forbausende rørende.

Det vil si, selv har Britney aldri uttalt seg offentlig om hva sangen handler om, og når det gjelder hvem-hvor-hva er hennes låt ennå mer kryptisk enn Justins. Men det har derimot medlåtskriveren Annet Artani -en greskamerikansk senere  MGP-deltager for Kypros (!). Som vinteren 2002, da «Cry Me A River» kom ut og var allestedsnærværende, var korist under Britneys daværende verdensturné. Artani skal ha bondet med verdensstjernen over felles kjærlighetssorg, etter selv å ha bli dumpet av turnéens bandleder. 

Og endte dermed opp sammen med Britney og et flygel i en leievilla ved Comosjøen, hvor hun hjalp Spears med å gi form og de rette ordene til noen akkorder og løse strofer (i studio gitt en endelig form som perfekt balanserer låtens særegne blanding av det nære, neddempede og det svulstig patosfylte, av produsent Guy Sigsworth, tidligere sentral samarbeidspartner for blant andre Seal og Björk).

Ifølge Artani helt fra utgangspunktet ment som et direkte svar på Justins offentlige utfall mot Spears, også i media.

Ikke vanskelig å tro på om man setter seg ned og hører på den enkle, nesten (skole)dagbokaktige teksten. Selv om den minneverdige åpningsstrofen, «Notice me», i likhet med andre deler av låten er velegnet også som en slags metakommentar til personkulten rundt Britney, ja, vestlig popidoldyrkelse generelt. Illustrert når James Franco i rollen som aspirerende rapper Alien tolket låten på sitt hvite flygel i en ekstra glorete og pastellmarerittaktig sekvens fra Harmony Korine-filmen «Spring Breakers» (2013).

Men det er en avsporing. I likhet med låtens opprinnelige video, regissert av popikonografikeren David LaChapelle. Som i enda større grad var en eneste stor kommentar til Britney-som-offentlig-figur.

Den vakte oppsikt alt før den ble FILMET, grunnet en planlagt (og senere skrinlagt) selvmordsscene. Men er igrunnen allikevel ubehagelig å se på,  i sin skildring av et fallert tenåringsidol i full offentlig oppløsning foran paparazzienes kameraer. Fullladet med religiøs symbolikk, og ikke minst med en skummelt profetisk dimensjon, med tanke på Spears' skandaliserte og tydelig nok ganske ugreie privatliv utover resten av forrige tiår. 

Allikevel tar dette fokus vekk fra det aller mest oppsiktsvekkende med «Everytime»: Det er noe så sjeldent som en svarsang hvor den som svarer legger seg flat og tar på seg skylda. Mea culpa. 

Det er såpass uvanlig at jeg lurer på om det til og med er helt unikt. Altså, først med den redselsfullt hjernedøde duetten med Iggy Azalea sluppet tidligere denne måneden nådde Britney som artist det bunnnivået hvor musikken hennes ble så platt, kald og kalkulert som pophatende kritikere alltid har beskyldt henne for å være.

Men vil du høre hvor menneskelig selv den mest industrielle popmusikk kan være ... hør på Britney synge bridgen på «Everytime»

My weakness caused you pain, and this song's my sorry

Ja, det handler om behovet for å bli sett. Men på det aller mest personlige planet. Se meg. Elsk meg. Man skjønner i og for seg godt at Justin aldri hadde noe behov for, eller rett og slett aldri klarte, å svare på noe så hjerteskjærende som dette. Særlig med tanke på den nesten selvutslettende formen hennes medfølgende kjærlighetserklæring, utgitt et og et halvt år etter bruddet mellom de to, tar: 

 

Everytime I try to fly I fall, without my wings
I feel so small
I guess I need you baby

For å nærme oss det tabloide igjen: Setter ikke dette også Britneys påfølgende offentlige sammenbrudd, som forvarslet i videoen, i et nærmere og mer mellommenneskelig forståelig relieff? Glem spørsmålet om hvem som sa og gjorde hva. Om vi så står på toppen av verden; uten kjærlighet i livene våre, er vi alle fucked, strandet på en fjelltopp alene uten ly for vind og vær.