FULLFØRT: Britt karin larsen har med årets roman fullført en ny trilogi. Vår anmelder er vilt begeistret. Foto: SIRI BERREFJORD
FULLFØRT: Britt karin larsen har med årets roman fullført en ny trilogi. Vår anmelder er vilt begeistret. Foto: SIRI BERREFJORDVis mer

Britt Karin Larsen fortjener et nytt prisdryss

Gråtevakker avslutning på skogfinne-trilogien.

ANMELDELSE: «Å dø av glede, slik enkelte får den nåde å gjøre, kanskje i armene til en de elsker, eller ved noe annet som er vakrere og sterkere enn de kan holde ut, hvem kan ønske seg noe bedre?» 

Dette er blant de mange vakre passasjene i «Som steinen skinner.» Med denne avslutter Britt Karin Larsen sin trilogi om skogfinnene fra Hedmark- og Värmlandsområdet på 1800-tallet.

Kollektivroman
Trilogien, som også består av «Det vokser et tre i Mostamägg» (2009) og «Himmelbjørnens skog» (2010), har velfortjent har fått til dels overdådige kritikker.  

Den siste romanen i serien har blitt omtalt som en kollektivroman, der Larsen gir oss innblikk i enkeltskjebner symptomatiske for livet i Norge fra den gang vi var blant Europas fattigste. Skogfinnene var blant de fattigste av oss: Vi møter Lina, som prøver å overleve mens hun venter på ektemannen, bjørnejegeren Taneli. Han soner en dom i Christiania, etter å ha reddet en ungpike fra en voldsmann.

Prester og sjarlataner
Linas datter Annika er nesten halvgal av sorg etter å ha fått et barn i dølgsmål som hun begravet ute i skogen. Presten i bygda, en god prest, martres av forbudt kjærlighet til en studiekamerat i Christiania. Han kjemper mot urgammel overtro og sjarlatanske vekkelsespredikanter.    

Like mye som å reflektere attenhundretallslivet, speiler skjebnene norsk litteratur: Her er både en Isak Sellanrå og en Strindbergsk «Frøken Julie».

Sistnevnte svikter mann og barn til fordel for en fordrukken spillemann. Spillemannen slår seg til hos en lutfattig enke i Christiania, hvis sønner får en Lillelordaktig kompis. Larsen tar oss også med til det beinharde nybyggerlivet i Amerika.      

Nytelse
«Det ligger en kvinne og skal dø, alene, for hun sviktet alle, også dem hun var gladest i, så hvem skulle våke ved sengen hennes, hvem skulle sørge?» heter det i innledningen til et av kapitlene. Hvert kapitel åpner slik, med en eksistensiell beskrivelse av livet selv - på godt og vondt.

Britt Karin Larsen fortjener et nytt prisdryss

Språket kan i begynnelsen virke både svulstig og klosset, men når du først kommer inn i rytmen er det en nytelse å lese. Virkelig en nytelse.