FABELAKTIG: Britt Karin Larsen har på alle måter truffet blink med sin serie fra Finnskogen.
FABELAKTIG: Britt Karin Larsen har på alle måter truffet blink med sin serie fra Finnskogen.Vis mer

Britt Karin Larsens Finnskog-serie er en gave til norsk samtidslitteratur

Femte bok er ute nå. Det må gjerne komme flere.

ANMELDELSE: Først var det et dobbeltbind, siden en trilogi, så en tetralogi. Og nå foreligger altså femte bind i Britt Karin Larsens suksess-serie om folket på Finnskogen.

Det er utrolig at Larsen klarer å holde driv og tempo oppe på denne vakre, kritikerroste og underholdende serien. Ja, hun har skrevet seg så varm at serien blir bedre for hver bok. Disse bøkene er en gave til det boklesende publikum.

Truet finnekultur
Larsen debuterte som lyriker i 1978, og har hele sitt forfatterskap vært opptatt av de som faller utenfor; både enkeltmennesker og grupper. I 2000 fikk hun Ossietzky-prisen for sin trilogi om Romanifolket. Første bok i Finnskog-serien kom i 2009. Den er lagt til området mellom Hedmark i Norge og Värmland i Sverige på midten av attenhundretallet, og handlet om de såkalte skogfinnene. Etterkommere etter finske emigranter som slo seg ned i granskogen, og gjorde finnskogkulturen til noe helt særegent, med røykstuer, badstuer, finnespråk og en overtro som lenge satt i. Larsen stammer selv fra skogfinnene.

Sentrale gjennomgangsfigurer har vært den tause bjørnejegeren - og drapsmannen - Taneli, som giftet seg med Lina, som hadde fått et barn utenfor ekteskapet. Samt snille, milde og arbeidsomme Jussi som giftet seg med nokså bitre og biske Marit.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Lutfattige bønder
De til nå fem romanene følger deres barn, barnebarn og nå barnebarns barn. Samt folk på gårdene rundt, fattig som rik. En kultur som etter hvert trues av skogeiere som kjøper opp granskogen for en slikk og ingen ting. Og lutfattige bønder som enten reiser til Christiania for å få arbeid, eller til Amerika.

I «Det synger i lauvet» har vi kommet til tiden rundt forrige århundreskiftet. Vi møter igjen Annika som fremdeles går og sørger over barnet hun engang fødte utenfor ekteskapet, og begravet under lindetreet på den vakre skogfinneplassen Mostamägg. Vi møter den godhjertede, men forfyllede presten som elsker en mann, og har en ulykkelig oppofrende kone som vet han aldri kan elske henne ordentlig. Det er den gjerrige Valkola-kjerringa med den åndssvake sønnen. Med han skal det komme til å skje noe dramatisk, à la John Steinbecks «Om mus og menn».

Vantro, tro og overtro
Parallelt følger vi utflyttere som slår seg opp i Amerika. Skogfinner som kaller seg enten nordmenn eller svensker, og prøver å skjule sin finskhet. Og den handler om de som aldri kom seg så langt: For som det heter «Amerika, det fantes så mange slags Amerika , de man trodde var i Amerika havnet kanskje i en ølkneipe på Vaterland et sted.»

Ved siden av de mange små og store dramatiske hendelsene i boka, ekteskap, utroskap, drukkenskap, kjærlighet og svik, barn, død og fattigdom, lykke og ulykke, vantro, tro og overtro, har Larsen bakt inn historiske begivenheter.

Vi er med på fyrstikkarbeiderstreiken i Kristiania i 1889. På tida like før unionsoppløsningen — og trusselen om en krig. Ekstra problematisk for skogfinner som jo både bodde i «Nörje» og Sverige. Om det brøt ut krig, kunne de komme til å måtte drepe hverandre. Mens fattiggutten Nils får jobb i et ekspedisjonsfirma i Christiania, og er med på å bære møblene inn i slottet sammen med den nye kongen.

Gulbranssen og Elstad
Serien har ikke overraskende blitt sammenliknet med Trygve Gulbrandssen Bjørndal-trilogi. At forlaget også ser at serien kan dekke savnet etter Anne Karin Elstads populære historiske romaner, ser en bare på navnet de tre første tre bøkene har fått; trilogien «Folket på Finnskogen». Både tematisk og til dels fortellerteknisk er det paralleller mellom de to forfatterne; historiske romaner som er tradisjonelt bygget opp.

Britt Karin Larsens Finnskog-serie er en gave til norsk samtidslitteratur

Med all respekt for Elstad, må en likevel kunne si at poeten Larsens språk er noe mer løftet. Hele landskapet er liksom besjelet av hennes vakre skildringer av naturen, av menneskets indre — av livet selv.

Ethvert kapitel åpner med eksistensielle betraktninger over menneskelivet, der Larsen liksom zoomer oss inn fra et evighetsperspektiv:

«Så meningsløst det kan virke, livet, der det kravler og kryper i mosen, så helt uten retning og hensikt, drevet av krefter det selv ikke kan forstå, men må man alltid forstå?».

Og selv om Larsens hjerte åpenbart ligger hos de fattige, de undertrykte og de fordrukne, så er menneskeskildringene svært nyanserte. Ingen er bare gode eller bare onde i Larsens univers.

Nyter hver side
«Hva er stjerneskuddet mer enn en stein som sola treffer en liten stund og forvandler til lys? Og hva er kjærligheten mer enn et lys som tennes og skinner litt før det blir borte?» heter det i en av de mange vakre passasjene i boka. For mer enn noen annen forfatter er Hamsun en inspirasjonskilde. Visse steder nesten litt for åpenbart. Typegalleriet Larsen maner frem har også sterke paralleller til Hamsun; en Mack, en Isak Sellanrå.

Vi har svært mye god litteratur i Norge, men serier som denne er en sjeldenhet.

Tradisjonelle velskrevne historiske romaner med både driv og dramatikk. Selv nyter jeg hver side i disse bøkene, og håper Britt Karin Larsen bare skriver i vei. Serien tåler godt både en og to og tre oppfølgere.