Broadway i isødet

Animerte pingviner i dansende, syngende og miljøtruet utfoldelse.

FILM: Pingviner er i vinden akkurat nå. Etter den franske dokumentarsuksessen «Pingvinenes marsj» var det vel bare spørsmål om tid før animerte pingviner skulle bølge over isen i en helaftens Hollywood-produksjon. Og hvilke assosiasjoner gir den megastore smokingkledde flokken? Ganske riktig, mannskor og steppende Broadwaymusikal. Mangler bare flosshattene.

Og det er på mange måter en musikalfilm George Miller her serverer. Pingvinene dua\'er, crooner og vrikker sensuelt til både Elvis-, Prince- og Stevie Wonder-låter.

Deilig årgangs R&B-musikk veksler med latina-rytmer. En latin lover-versjon av «My Way» framført av en machopingvin kalt «Sussebass» (dubbet til norsk) pyntet med plastsøppel rundt halsen, er nesten verdt hele inngangsbilletten.

Hjerte-smerte

Men det danses ikke ordentlig blant keiserpingvinene, inntil det lille avvikereksemplaret Mumle blir født. «Happy Feet» repeterer hele parrings- og rugehistorien fra «Pingvinenes marsj», som jo fikk kinogjengere over halve verden til å stønne i beundring over de monogame dyra som krysser enorme distanser med is, snø og sno for å hente mat og bringe den tilbake til sin partner som vokter egget. Den påfølgende debatten om keiserpingvinenes seriemonogami skal vi la ligge her.

I denne eventyrversjonen glir Mumle-egget bort fra farens varetekt, og «omsorgssvikten» blir en mulig forklaring på Mumles annerledeshet. Han har nemlig ingen egen hjerte-smerte-sang som alle de andre pingvinbarna, bare et forskrekkelig skrikende kvekk.

Derimot vil føttene hans ikke holde seg i ro. Han stepper som en Fred Astaire. Men fremmedfrykten er stor i flokken, og snart blir Mumle hakkekylling for alt galt, også for den nesten katastrofale mangelen på fisk.

Ikke barnemat

Broadway i isødet

Historien er helt A4 om outsideren som må begå en bragd for å bli godtatt i fellesskapet, men George Miller våger å tilsette mer faenskap og dystre framtidsvisjoner enn barnefilmregissører flest. Han er tross alt mannen bak «Mad Max»-filmene. «Heldiggrisen Babe» bærer også hans signatur, og i pingvinfilmen gjenkjenner vi tankegangen om dyra som må slåss mot menneskenes dumskap.

Her er scener av menneskeskapt forurensning og miljøødeleggelser som kunne vært klippet ut av et polemisk Rolf Groven-maleri.

Disse skrekkvisjonene av rovfiske og miljøsammenbrudd er ikke barnemat. At de likevel har funnet veien til en barnefilm, som jo oppskriftsmessig skal ha en happy ending, er en aldri så liten triumf i Hollywood-sammenheng.

Naturopplevelse

Noen vil innvende at Miller kutter vel mange hjørner i filmens sluttsekvenser. Men hei, dette er aldri ment å være realisme. Innimellom er det faktisk lett å glemme at det er animasjon. Pingvinene ser ut som ekte dyr, ikke som de menneskedyra man ofte finner i animasjonseventyr. Eneste unntak er Mumle som beholder sine søte babydunfjær til langt opp i puberteten.

Actionscenene av pingvinflokker som stupdykker eller rutsjer fra bratte isfjell er svimlende, men det som imponerer mest filmatisk er naturscenene.

Is og snø, himmel og hav, flammende lys over himmelen og lysstrimene under havflaten gjør bildene til vakre naturopplevelser. Nedsmeltingen av isen er en påminnelse vi voksne må ta som et bonusbudskap.

De norske stemmene, som tilhører Benjamin Hellstad, Håvard Bakke, Jannike Kruse Jåtog, Benedikte Kruse og Even Stormoen m.fl., glir ganske pent og sømløst over i sangnumrene som er de amerikanske originalversjonene med Nicole Kidman, Robin Williams & co.