Brød og fedme

ERNÆRING: Den offentlige kostholdspolitikken har ikke har lykkes med å forhindre et økende fedmeproblem.

MOTSTANDEN HAR VÆRT massiv fra ernæringsmiljøet ved Universitetet i Oslo etter at jeg lanserte min bok «Fedmefaktor - nøkkelen til mat og vektbalanse». Professor Kaare Norum indikerer at jeg seiler under falskt flagg som ernæringsprofessor (Dagbladet 13.01.07), og professor Christian Drevon går så langt som å påstå at jeg mangler ernæringsfaglig kompetanse («Verdt å vite» i P2 18.01.07). I og med at min bok indirekte innebærer kritikk av ernæringsfagmiljøet ved Universitetet i Oslo for manglende fokus på matens energiinnhold og dermed matens bidrag til fedme, hadde jeg ikke ventet stående applaus fra et fagmiljø som i praksis har hatt monopol på humanernæring. Det jeg derimot hadde ventet meg, var at mine kritikere tok seg bryet med å lese boken og sette seg inn i hva mine faglige innspill dreier seg om, og at vi deretter kunne hatt en diskusjon på et faglig grunnlag. I vitenskapen er kritikk og diskusjon en grunnpilar og en forutsetning for faglige fremskritt. Det er derfor urovekkende når Norum og Drevon tar i bruk personangrep i et forsøk på å avfeie kritikken. For ordens skyld vil jeg understreke at jeg har en doktorgrad i ernæring og som ernæringsprofessor mener jeg i høy grad har en kompetanse som ikke bare gir meg en rett til, men også en plikt til, å bidra i ernæringsdebatten. Dette er forøvrig i tråd med Universitetet for Miljø- og biovitenskap sitt vedtak om økt forskning og kunnskapsformidling innen fagområdet mat og helse.

JEG HAR FOR MIN DEL stor faglig respekt for både Kaare Norum og Christian Drevon. Norum gjør han et imponerende arbeid i å formidle ernæringskunnskap til befolkning og politikere. Hans kamp mot sukkeret er også beundringsverdig. Drevon er en fremragende laboratorieforsker og fysiolog, og den rekken av rotte- og marsvinforsøk som la grunnlaget for hans professoratstilling ved Universitetet i Oslo er et utmerket stykke vitenskapelig arbeid og i tillegg et strålende eksempel på hvordan dyreforsøk kan anvendes innen humanernæring. Faglig respekt står imidlertid ikke i et motsetningsforhold til faglig kritikk. Tvert i mot.

KNUT-INGE KLEPP og Arnhild Haga Rimestad i Sosial- og helsedirektoratet (Dagbladet 23.01.07) synes å hevde at de eksisterende feilene i kaloritabellen ikke er verdt å korrigere fordi de betyr så lite. La meg ta et enkelt eksempel for å illustrere hvorfor jeg er uenig i dette. Karbohydrater i form av stivelse gir i følge kaloritabellen lik mengde energi som protein. Mine oppdaterte utregningsmetoder, slik de kommer til uttrykk i «fedmefaktoren», avslører at karbohydratene i realiteten er 60 prosent mer fetende enn protein. Dette betyr at en økning i mengden protein på bekostning av karbohydrater vil være en effektiv måte å redusere energiinntaket på. Om andelen protein i kosten økes med 75 gram på bekostning av stivelse - for eksempel ved å spise et par brødskiver med syltetøy mindre per dag og heller spise mer magert kjøtt eller fisk - vil dette i henhold til kaloritabellen gi samme energimengde i kroppen. I realiteten gir dette et redusert energiinntak som tilsvarer et vekttap på nærmere 5 kilo i løpet av et år. Når man i tillegg tar hensyn til at proteiner har bedre mettende effekt enn karbohydrater, er det åpenbart at økt proteininntak vil kunne være et godt råd til folk som ønsker å gå ned i vekt.

EKSEMPELET OVER illustrerer også et annet problem med offentlige kostholdsråd: Det blir feilslått å anvende de samme kostholdsrådene for hele befolkningen. For majoriteten av befolkningen sikrer de offentlige rådene et sunt og variert kosthold som gir mer enn nok av alle næringsstoffene kroppen trenger. Det mindretallet av befolkningen som har overvektsproblemer trenger imidlertid i tillegg spesifikke råd for hvordan de skal endre kostholdet slik at energiinntaket minsker og vekten faller. I dette tilfellet, Klepp og Rimestad, er sterkt fokus på matens energiinnhold avgjørende og uunngåelig. Det er her myndighetene svikter.

SIDEN BRØD er den viktigste bidragsyteren til energi og dermed fedme, og forskjellen i energiinnhold er forsvinnende liten mellom ulike typer brød, er det helt åpenbart at et godt kostholdsråd til overvektige er å redusere totalinntaket av brød og andre bakervarer. Den lille mengden brød som spises kan imidlertid med fordel være fiberrikt helkornsbrød. Dette er et eksempel på en nyansering som mangler, og som derfor er en viktig årsak til at offentlig kostholdspolitikk ikke har lykkes med å forhindre et økende fedmeproblem.