Brød og sirkus

FILMFESTIVAL: Det italienske operapublikummet er kjent for å være spesielt utagerende og høyrøstet i sin spontane reaksjon på hva som serveres dem fra scenen. Bravoropene hagler over smørtenorene, mens ulykkelige divaer vakler ut i kulissene med kniver mellom skulderbladene.Omtrent på samme nivå befinner publikum på filmfestivalenes pressevisninger seg. Vi snakker om filmkritikere og -reportere fra den såkalte verdenspressen, som i Cannes nå nylig buet av mishag etter Sofia Coppolas «Marie Antoinette». Ropene på giljotinen nådde ikke Coppola før på pressekonferansen etterpå, for hun hadde vært klok nok til ikke å sitte i kinosalen under pressevisningen. -  Å, det var skuffende, var hennes spontane kommentar da hun ble konfrontert med buingen i etterkant.

OVERDOSEN AV rosa silke, makroner og himmelsenger innbrakte «Marie Antoinette» den syrlige betegnelsen «Lost in Versailles» fra de slemmeste kritikerne. Sofia Coppola kunne trøste seg med at Ron Howard fikk verre medfart for «Da Vinci-koden», der kinosalen bølget av latter på gale steder. Verst har pressereaksjonene imidlertid rammet den amerikanske regissøren Richard Kelly, som kom til Cannes med science fiction-fabelen «Southland Tales». Første spørsmål til Kelly på pressekonferansen lød omtrent slik: -  Hvordan føles det å ha satt Cannes-rekord i antall seere som har reist seg og gått fra filmvisningen?

RICHARD KELLY er mannen bak «Donny Darko», filmen som begynte som en halvveis fiasko, men som etter hvert samlet entusiastiske tilhengere nok til å kunne kalles en kultfilm. Selv om brorparten av den såkalte verdenspressen skriver at «Southland Tales» ikke hadde noe i hovedkonkurransen i Cannes å gjøre, tipper jeg at også denne filmen sakte, men sikkert kommer til å vokse i status. Den er så proppfull av politisk satire, overdreven Tarantino-vold, tegneserie- og rockvideoestetikk, at den kan ha fungert som enda en kremkake kastet ut i en sal av matleie surmager. Det var jo brød de ropte på. Derfor måtte hodene rulle.