Vibeke er alenemor, kulturkonsulent og er havnet i en kommune langt i nord. Hun har løst sin første større oppgave, lagt frem en kulturplan. Hennes søn Jon, som dagen etter skal fylle ni år, er vant til å måtte klare seg selv. Han er blitt nervøs av det, det er noe med øynene. Den moderne Vibeke har sin egen oppdragelsesmetode. Jon er begynt å legge seg selv: «Nå lukker jeg døra, du er jo stor gutt. Mørket er ikke farlig. Det du er redd for er inni deg. Du må velge, Jon, hva du vil gi energien din til. Hvis du vil være redd, så er du det. Hvis ikke er det bare å la være. Nå lukker jeg døra. Godnatt.»

Leketog

Såvidt leseren skjønner, er dette formen for kommunikasjon mellom dem. Mens han drømmer om morgendagens bursdagskake hun sikkert er i ferd med å lage og om et enkelt Märklin-tog, en skinnegang og et lokomotiv, gjør hun seg klar til en tur på biblioteket: Hun kjenner suget etter en god bok, «en ordentlig tykk en, av den typen som virker sterkere og mer virkelig enn livet selv». (I parentes bemerket er det jo ikke slike bøker Hanne Ørstavik selv har skrevet.)