NEKTER STRAFFSKYLD:  Biskop i Den katolske kirke, Bernt Eidsvig, er siktet for grovt bedrageri. Foto: Nina Hansen / Dagbladet.
NEKTER STRAFFSKYLD: Biskop i Den katolske kirke, Bernt Eidsvig, er siktet for grovt bedrageri. Foto: Nina Hansen / Dagbladet.Vis mer

Broder Tuck på ville veier

Biskop Eidsvig er nok ingen Robin Hood.

Kommentar

Magne Lerø i Ukeavisen Ledelse mener at bedragerisiktede biskop Bernt Eidsvig i Den katolske kirke likner på en slags Robin Hood.

Vel hadde Robin Hood også problemer med lovens lange arm, men der stopper nok likheten. Robin Hood tok på seg rollen som den velferdsstaten som ikke fantes i hans middelalderunivers. Han tok fra de som hadde, og fordelte til dem som ikke hadde. Biskop Bernt Eidsvig har oppført seg mer som Robin Hoods munkevenn broder Tuck gone bad. En broder Tuck som har lirket penger ut av Robin Hoods pengesekk og gitt dem til kirken.

Biskopen i Den katolske kirke er ingen kriminell, fastslår Lerø, i hvert fall ikke en sånn som de der vanlige hvitsnippkriminelle, finansgutta. Han argumenterer med at biskopen er en «from mann». En naiv sjel som ikke har vært så nøye på formaliteter, men som simpelthen har forsøkt å sikre seg den statsstøtten han har «rett på». Penger som kirken trenger for å kunne fortsette å tilby gode tjenester, men som den ikke har fått fordi innvandrere fra katolske land «ikke har skjønt» at de må melde seg inn i kirken. Han går langt i å bortforklare, bagatellisere saken og unnskylde biskopen, fordi biskopen egentlig er en grei kar, greiere enn de fleste.

Det er feil å forhåndsdømme Eidsvig. Han nekter straffskyld og er uskyldig inntil det motsatte er bevist. Men det blir også galt å frikjenne kirken og dens menn på dette tidspunktet. Saken ligger hos politi og påtalemyndighet nå. Foretaket, biskopen og økonomisjefen er for øyeblikket siktet og under etterforskning for grovt bedrageri av 50 millioner kroner. Det er en svært alvorlig sak. Torsdag fant politiet det nødvendig å ransake biskopens kontor og bolig for å sikre bevis. Bakgrunnen for saken er at medlemstallene i Den katolske kirke er blåst opp. Medlemstallene er brukt som grunnlag for utbetaling av flerfoldige millioner av kroner i offentlig støtte.

Biskopen har allerede innrømmet mye. Han har innrømmet at det kan dreie seg om tusenvis, kanskje titusenvis, av feilregistreringer. Han har innrømmet den såkalte telefonkatalogmetoden, som innebærer at kirken har lett opp mulige katolikker i telefonkatalogen, brukt sin tilgang til folkeregisteret og meldt uvitende personer inn. Det kan være brudd på både trossamfunnsloven og personopplysningsloven, for medlemsskap krever aktiv innmelding. Han har innrømmet økonomisk motiv. Han har innrømmet at han har visst om praksisen i to år, at han ble varslet, men ikke gjorde noe. Han holdt sin hånd over det som foregikk. Det ble opp til en ansatt og Fylkesmannen å bringe saken inn for politiet, der den hører hjemme. Hvor fromt er det, av en som skulle være et moralsk og etisk forbilde?

Lerø hevder at kirken kan ha hatt rett på pengene de har mottatt for uvitende registrerte - hvis disse er troende katolikker. Men så enkelt er det ikke. Ifølge Fylkesmannen, som forvalter støtteordningen, kan ikke Den katolske kirke telle sjeler og få statsstøtte for dem. De har heller ikke rett på statsstøtte for folk som er innmeldt i katolske kirker i andre land. De har rett på statsstøtte for juridiske personer som aktivt har meldt seg inn i den fysiske organisasjonen Den katolske kirke i Norge. 

I november ble kirken pålagt å rydde opp i medlemsrotet. Men i sitt brev til biskopen i desember, omtalte kirkens interne varsler  opprydningsaksjon som en dekkoperasjon, der kirken benytter anledningen til å identifisere og rekruttere flere «egentlige katolikker» for å minimere antallet feilførte medlemmer. Hvis det stemmer, er det tvilsomt om det vil bli akseptert. Nyinngåtte medlemskap vil få betydning for medlemsstøtten framover, men det at de kunne ha vært medlemmer på et tidligere tidspunkt, kan neppe danne grunnlag for allerede utbetalt statsstøtte. Lerø kaller feilregistreringen for formaliteter. Men formaliteter er ikke noe å kimse av når de er nøkkelen til enkeltmenneskers personvern og millioner av skattekroner.

Saken hadde kanskje moralsk sett vært verre om biskopen hadde til hensikt å bruke pengene til å bygge seg et sydenpalass. Men prinsipielt er saken like alvorlig, alvorlig nok til en siktelse for grovt bedrageri. Til sammenlikning, i AUF-saken på 1990-tallet var heller ikke berikelse av enkeltpersoner formålet, det var organisasjonen som var i fokus. Fire personer ble dømt til fengsel likevel.

For alt vi vet kan det være at mange av finansgutta som Lerø snakker om, har ment at de har hatt «gode formål». Det er ikke greit uansett. Man kan ikke skaffe seg penger man ikke har rett på og bruke etter eget forgodtbefinnende. Denne saken handler ikke om det moralske unntaket, vi snakker ikke om en Robin Hood eller et fattig barn som stjeler et brød for å overleve. Vi snakker om en mektig, gjennomsubsidiert organisasjon som ville ha mer.

Det er forståelig at kirken trenger penger når den skal sørve flere katolikker enn før. Men den norske staten er allerede svært raus mot trossamfunnene. Trenger kirken mer, får den enten framføre overbevisende argumenter eller skaffe seg inntekter på annet og - det burde være unødvendig å si - lovlig vis. Den katolske kirke har nå sørget for å undergrave hele støtteordningen. Resultatet kan bli innstramminger.

Lerø har rett i at det vil vekke internasjonal oppsikt hvis retten dømmer den katolske biskopen til fengsel. Men skandalen har kirken selv stått for. I en rettsstat er loven lik for alle, enten du er biskop eller hattemaker. At systemet funker i praksis, skal vi være glade for og stolte over.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.