Brødrene Coens mørke latter

KNAPT NOEN BØLGE INNEN amerikansk film har hatt så sterk innflytelse på ettertida som den såkalte film noir-trenden. Fra «Malteserfalken» (1941) til «Touch of Evil» (1958), den klassiske noir-epoken, ble det lagd dusinvis av kriminalfilmer innenfor denne stilen, skapt som en slags blanding av lavbudsjett B-filmer, mørke kriminaldramaer og svart-hvitt-filmer med en uhyre stilbevisst lyssetting.

Etter andre verdenskrig oppdaget franske filmkritikere en sammenheng mellom en del av disse filmene og ga dem betegnelsen film noir, svart film. Såkalte ny bølge-regissører som Frangois Truffaut og Jean Luc Godard var dypt inspirert av denne trenden.

Bevegelsen karakteriserte både det spesielle spillet mellom lys og mørke i disse filmene og undergangsstemningen som preget dem. De siste ti- femten åra har en rekke filmskapere både i USA, Europa, Japan og Hongkong lagd filmer med denne bølgen som forbilde. Fra Quentin Tarantino til Takeshi «Beat» Kitano, fra Ridley Scott til John Woo; alle står de i gjeld til noir-regissørene, som forvandlet lidenskap og drømmer, hevn og vold til fantastiske melodramaer på lerretet.

BLANT DE FILMSKAPERNE som har trengt dypest inn i noir-sjangeren og modernisert den, er brødrene Ethan og Joel Coen. Nå er DVD-utgaven av deres nyeste film, «The Man Who Wasn't There», ute på det norske markedet. Filmen er en ren hyllest til film noir; vakkert og stilsikkert fanget inn av kamerakunstneren Roger Deakin, som røper sin gjeld til film noir i et intervju på DVD-en. Han er ikke i tvil: Han foretrekker svart-hvitt-filmer framfor farger, blant annet fordi de har en helt annen appell til tilskuernes fantasi.

Brødrene Coen har fortalt at de har et sterkt forhold til forfattere som James M. Cain, Dashiell Hammett og Raymond Chandler, stilkunstnere som alle har hatt betydning for noir-bølgen. Deres debutfilm «Blood Simple» (1984) er et forsøk på å flytte den urbane feelingen fra mange av noir-dramaene over til landsbygda, akkurat som de gjør det i «Fargo» (1996). «Miller's Crossing» (1990) er et forsøk på å lage et gangsterdrama i Hammett-stil, mens «The Man Who Wasn't There» (2001) er et gjennomført noir-drama - lagd i beundring, men også med en rå dose svart latter og satirisk kraft.

DENNE BRILJANTE FILMEN speiler en hel rekke av de typiske film noir-elementene: forræderi, grådighet, sjalusi, selvdestruksjon, løgn, fatale hemmeligheter fra fortida, overraskende vendinger, falske anklager, dom og straff. Men først og fremst gir dramaet uttrykk for skjebnens ubønnhørlige ironi.

Slik blir Billy Bob Thornton nesten et ikon i denne filmen. Han er mannen som hele veien er fremmedgjort i tilværelsen. Han ser ut som om han stadig tenker dype tanker om livet, men bak det grublende uttrykket fins ikke annet enn tomhet. Hans eneste aktive handling får fatale konsekvenser. Og når han står ved veis ende, lengter han etter døden. Hvorfor? Fordi den skal føre ham baklengs ut av livets labyrint, ut av blindveier og stengsler, inn i klarhet. Først når han forstår at han er fri fra alle valg, ser han tåka letne. Og bak sløret forstår han at livet aldri var i farger. Livet var i svart-hvitt.

Les om DVD-utgivelsen av «The Man Who Wasn't There»

NOIR-POSITUR: Frances McDormand trer inn i rollen som en blanding av fristerinne og uskyldig mordanklagd i «The Man Who Wasn't There». Kroppsspråket i dette bildet er klassisk noir.
BILLY BOB THORNTON sa øyeblikkelig ja da han ble spurt om å spille hovedrollen i «The Man Who Wasn't There». «I 1949 ville helten vært detektiv. Jeg er frisør i stedet,» sier han i et intervju på DVD-utgaven.