Brødrene Henriksen

Les første kapittel.

Når Ben Henriksen tenker på den dagen broren hans forandret seg, ser minnene slik ut:

Alt ved mor er gjennomsiktig. Hun står på den grønne gressletten ved festningen og løfter brudekjolen langsomt ut til sidene. Smilehullene hennes er dype, midt i en hvit, utbrettet vifte. Solen er oppsugd av silkekjolen, hun er kledd i rent lys. Så løper hun mot meg og kysser meg på munnen.

Smask! sier hun. Far smiler og plukker opp skoene hennes, de er også hvite, med fuktig jord på hælene. Han har på seg smokingjakke og blå dongeribukser. Han fikk ikke på seg buksen som hører til jakken. Det er femten år siden han brukte den. Vi feirer bryllupsdagen deres og de skal seile i den store ballongen som står lenger borte på sletten.

Der venter mannen fra ballongfirmaet. "Up yours" står det skrevet på den veldige ballongen. Den har røde og gule striper. Det er helt nytt, at man kan leie et svev over bytakene og fjorden. De har fått ferden i gave av farmor og farfar.

Axel står borte ved kurven de skal reise i. Han veier sandsekkene som henger på utsiden, jeg ser at han forsøker å balansere en sekk på hodet, den er altfor tung. Axel vinker til meg. Nå er vi alle sammen borte ved ballongen. Mannen forteller oss hvordan alt virker, om gasser og ventiler. Mor klyper far bak mens mannen forklarer at ballongen kan stige og synke, men ikke styres.

Far løfter mor opp i kurven, hun ler høyt og roper at hun skal stikke hull på ballongen med en kjempestor sikkerhetsnål. Brudekjolen hennes har et skinnende slør som blir hengende utenfor. Axel fotograferer, for han er tretten år. Jeg er åtte. Far sier han gruer seg, at han er redd en fugl skal hakke hull i hele greia. Men han ler når han sier det.

- Nå reiser vi! Far vinker overdrevent med snippen av brudesløret.

Ballongføreren arbeider med gassapparatet, han ser opptatt ut.

- Ta bilde av oss på vei mot stjernene! roper mor.

Vi hører ikke stemmene deres mer, for det lyder et dragebrøl da ballongen reiser seg. De smiler og vinker til oss. Far gjør fingertegn til Axel om at han skal ta bilder. Det er flere andre mennesker rundt oss også. De misunner mor og far.

Vi står under dem, de stiger og stiger. Ti meter, tyve meter, femti meter. De svever! Bort fra festningsområdet, og ut over fergene til Nesodden. Nede på Rådhusplassen kan jeg se hundre eller kanskje to hundre mennesker som stirrer opp mot himmelen, noen peker, andre skygger for sola. Det er min mor og far de ser på. Aldri før har så mange beundret dem. Jeg vil at alle skal vite hvem de tilhører.

- De er mine! roper jeg.

Axel sier jeg skal holde kjeft.

Av og til hører vi et drønn fra ballongen.

- Når de fyller gass, forklarer Axel.

En stund, noen minutter kanskje, ser vi på dem uten å si noe. Der svever de, under det røde og gule.

- De kommer til å falle ned, sier han. - Jeg vet det.

Han ser på meg. Jeg holder pusten. Jeg holder alltid pusten når jeg ikke liker meg. Axel vet at jeg er redd, det er derfor han sier det.

- Si at du tuller, sier jeg og ser opp på ham. Han smiler ikke. Han fotograferer.

-- Hørte du ikke hva jeg sa? sier han. -- Snart faller de ned.

Jeg slipper dem ikke med øynene. De skal være borte en time, jeg kan holde ut den tiden. Jeg kan tåle alt. Jeg begynner å telle til fem hundre, mens jeg hele tiden ser på ballongen. Et øyeblikk svever de forbi sola. De forsvinner i hvitt. Så dukker de frem fra lyset igjen. Jeg står med hele kroppstyngden på den høyre foten min. Det gjør vondt, turnskoene har tynt stoff.

-- Tror du meg ikke? Axel retter kameraet mot meg.

Jeg rister på hodet. -- Ikke si sånn.

-- Pleier jeg å juge? Axel snakker med forvridd ulvestemme: -- Gjør jeg? I samme sekund fotograferer han. Han sier han må ha bevis for at jeg virkelig kan se så pinglete ut.

Ballongen og kurven er langt borte, når jeg kniper igjen det ene øyet og strekker ut hånden, kan jeg holde den. Jeg står sånn, og løfter ballongen inn mot byen.

Når jeg kommer til firehundreogtre -- jeg teller veldig sakte -- ser jeg en engel. Det er fantastisk, jeg glemmer å løfte ballongen. Jeg ser hvordan engelen med hvite vinger flakser rundt kurven før den stuper.

- Ta bilde! Se! Jeg roper til Axel uten å ta blikket fra skapningen som stuper med et langt slør som i farten virvler seg rett opp. Det likner en fallskjerm som ikke åpner seg, det har jeg sett på tv.

Engelen vil rette seg opp om et øyeblikk, nå, snart, skal den skifte retning og seile på vinden langs takene. Men den gjør ikke det, den oppfører seg ikke som jeg tenker. Den flakser ned mellom hustakene.

- Så du? Jeg ser bort på Axel.

Det dyre kameraet til far ligger med linsen ned i gresset. Det kostet over femhundre kroner. Han kommer til å bli sint hvis det blir søle på det.

Axel står i en underlig stilling, overkroppen hans liksom henger fremover, samtidig som han står på beina.

-- Var det --

Han sier bare det. Var det.

- Hva da? spør jeg. - En engel. Så du ikke?

Axel pleier å si tulling og idiot, men han sier ikke det nå.

Stemmen hans er spinkel og nesten ugjenkjennelig når han sier:

- Ballongen henger der fortsatt.

Jeg kniper det ene øyet sammen og former hendene som en kikkert foran det andre øyet.

- Nå kommer de snart, sier jeg. - Jeg var kommet helt til firehundreogtre, og nå er det kanskje blitt over femhundre alt.

Axel stiller seg helt inntil meg, han peker ned mot Rådhusplassen. Der beveger folk seg i et forvirret mønster, som maur. Jeg hører sirener.

- Det er min skyld! sier Axel.

Jeg både forstår og forstår ikke hva som skjer. Var det ikke en engel?

- Det er min skyld! roper han.