Broken Arrow

Få rockere røsker som Neil Young, men på «Broken Arrow» synes middelmådigheten å ha rammet veteranen. Men velkommen til Kalvøya skal han likevel være.

Selvsensur har aldri vært Neil Youngs viktigste beskjeftigelse. Det skal vi være glade for; sure toner, rølpete lyd, skranglete gitarer og hjelpeløs vokal er hans varemerke - i tillegg til sansen for gode melodier i seig framdrift.

Men på «Broken Arrow» savner jeg flere bedre låter og strammere produksjon. Kort sagt mer selvkritikk. Young & Crazy Horse må gjerne boltre seg i låter på nærmere ti minutter med elektrisk rufs, men da bør det være mer poengtert og glødende. Verken far eller bandet gjør ting de ikke har gjort bedre før. Sammenliknet med de to siste Young & Crazy Horse-albumene «Ragged Glory» (1990) og «Sleeps With Angels» (1994) - som begge er fantastisk gode - blir dette tidvis tafatt.

Albumet har kledelig råtten lyd og byr både på elektriske og akustiske låter. Trass i kritiske innvendinger er det likevel ting å glede seg over, som «Big Time» og deler av «Loose Change» og «Slip Away». Men Younger'n kan bedre.