Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Kampen mot sentralisering endrer det politiske Norge:

Brølet fra bygdene

Alle partier sier de vil ta hele landet i bruk. Å mene noe annet er politisk selvmord. Men kan vi stole på løftene, spør John O. Egeland.

Kommentar

Sentralisering og klima var sakene som startet ombyggingen av det norske politiske landskapet. Det steg et brøl opp fra periferien og bygdene, men også fra mellomstore kommuner og byer. Periferien (kommuner med under 3500 innbyggere) og småbyregionen (med et senter på mellom 3500 og 25 000 sjeler) har tilsammen 1.2 millioner innbyggere og de er mer politisk aktive enn folk i de store urbane sentrene.

En kombinasjon av sterke politiske tradisjoner, kjøttvekta, vissheten om naturressursenes betydning og et voksende sinne over sentraliseringen, forskjøv den politiske makten. Den nye makten knyttet neven mot både mot regjeringspartiene og Arbeiderpartiet. Det er ikke forvirrende, men beint fram logisk. Høyrepartiene og Ap er de som sterkest har favorisert sentralisering.

SENTRALISERING: Leder for Senterpartiet Trygve Slagsvold Vedum frykter nye sentraliseringsgrep fra regjeringa. Reporter: Steinar Suvatne. Video: Endre Vellene / Dagbladet Vis mer

Hadde protesten bare kommet fra de egentlige utkantene (fattige kystkommuner og fjellkommuner i Sør-Norge), ville den vært nokså kortpustet. Men det handler ikke lenger om den tradisjonelle utkanten, men også om mellomstore samfunn som ofte har høy verdiskapning og gode fremtidsutsikter. De vil ikke finne seg i at offentlig sektor sentraliseres, at velferdstjenestene blir dårligere og at lokal kontroll over ressurser og næringsliv svekkes eller konsentreres.

Den som forundrer seg over at det er liv i konflikten mellom sentrum og periferi, kjenner ikke norsk politisk historie. Siden politikk ble formalisert i 1814, har den alltid handlet om hvordan vi skal bruke de nasjonale ressursene, hvor makten skal ligge og hvordan godene skal fordeles. Kjernen i norsk politikk er å finne en balanse mellom disse konfliktene og motsetningene. Det er også en hovedgrunn til at Norge stadig har en noe annen befolknings- og næringsstruktur enn andre land i Norden og Europa. Tallknuserne i OECD hevder 40 prosent av befolkningen i Norge bor “fortrinnsvis i rurale” områder mot et gjennomsnitt i OECD-landene på 25 prosent.

Siden gjenoppbyggingen av Finnmark og Nord-Troms etter krigen, har det gradvis utviklet seg en politikk som skal kompensere distriktsområder for ulikheter som følge av lav befolkningstetthet, store avstander, små nærmarkeder og andre forutsetninger for vekst og utvikling. Forskere og politikerne er uenige om effekten av distriktspolitikken, men det er liten tvil om at den nokså balanserte befolkningsutviklingen skyldes velferdspolitikken, utbyggingen av kommunesektoren, skattefordeler og næringsstøtte. De siste årene har samtlige fylker økt folketallet og viktige deler av næringslivet langs kysten går meget bra.

Distriktspolitikk er ikke gratis. De årlige, direkte utgiftene er på rundt 40 milliarder kroner. De største postene er differensiert arbeidsgiveravgift, lavere skatter og landbruksstøtte. I tillegg kommer bl.a. verdien av skjermingsstøtten i landbruket og investeringer i samferdsel, høyere utdanning, forskning og fordelingen av tiltak på arbeidsmarkedet.

Nesten alle partier sier nå at de vil sette klørne i sentraliseringen av offentlige tjenester og arbeidsplasser. Etter å ha vært i bakleksa i tre tiår, har distriktspolitikken rykket framover og oppover i plass og betydning. En ny rød-grønn regjering vil være nødt til å foreta kraftfulle - i hvert fall synlige - grep for å ha troverdighet. Trolig vil en forsterket distriktspolitikk bli forsøkt forent med utviklingen av ny, grønn næringsvirksomhet.

Det er ingen selvfølge at de rød-grønne vil lykkes med en slik snuoperasjon. Det politiske rullebladet har flekker. Fem sykehus ble nedlagt i de åtte årene Senterpartiet satt i regjering. Sykehusreformen - som overførte ansvaret for sykehusene fra fylkeskommunen til staten - ble også gjennomført under Stoltenberg-regjeringen. Den innebar en dramatisk flytting av makt og myndighet til staten, til Oslo og til regjeringen.

Sykehusreformen er en påminnelse om at distriktspolitikk handler om mer enn subsidier, skattefordeler og næringsstøtte. Kjernespørsmålet er makt. I lang tid har det foregått en nokså stille overføring av politisk makt til direktorater og ulike fagstyrer bl.a. innen helse og høyere utdanning. Den direkte politiske styringen er svekket, ikke minst lokalt. En slik utvikling må snus hvis vi skal ta hele landet i bruk. Det er nødvendig å sikre lokal beslutningsmyndighet, lokalt eierskap og rett til lokal andel av verdiene som skapes. En god balanse mellom sentrum og periferi er det som holder Norge sammen.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media
Kode24 - nettavis om utvikling og koding Elbil24.no -  nyheter om elbil KK.no - Mote, interiør, og tips Sol.no - De viktigste nyheter fra nettsider i Norge Vi.no - Quiz, kryssord og nyttig informasjon Dinside.no - teknologi, økonomi og tester Se og Hør - Kjendis og underholdning Lommelegen.no - helse, symptomer og behandling