Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

BrønneneBrønndype noveller

Nye mesternoveller i kjent landskap.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BOK: Så mange år går det mellom hver gang Hans Herbjørnsrud utgir noveller, at det er en begivenhet når det skjer. Om tekstene i mangt kan likne hverandre fra samling til samling, har forfatteren likevel en fantasi, et språklig register og en billedskapende evne som gjør at de komplekse historiene hans igjen og igjen føles friske og fantastiske å lese.

I sin sjuende novellesamling fortsetter Herbjørnsrud å bruke familiegarden i Heddal og sine tidligere bøker som landskap og utgangspunkt.

Landbruket er også helt avgjørende billedleverandør i det forseggjorte språket hans. Sagnaktige selvbiografier, har Herbjørnsrud omtalt novellene sine som. I tre av de fem tekstene i «Brønnene» opererer han med jeg-fortellere som tilsynelatende er så like forfatteren selv at en av dem tillater seg å åpne novellen «Grenseløst» med setningen «Ja, jeg skriver risikabelt tett på mitt eget liv».

I bevegelse

For Herbjørnsrud er kategorier som «litteratur», «virkelighet», «forfatter» og «forteller» åpne og ustanselig i bevegelse. Hans univers er fullt av speil og gåter. Som så ofte før utforsker Herbjørnsrud forholdet mellom bonden og forfatteren, mellom det hverdagslige og det himmelstormende, mellom ulike språk og sjangrer. Han skriver litteratur som i stor grad handler nettopp om å skrive og skape.


Den mangetydige tittelen «Brønnene», som på typisk Herbjørnsrud-vis tar opp i seg både det konkrete gardslandskapet og noe skjult og mystisk, peker samtidig mot skaperkraftens kilde.

I det hele tatt dykker Herbjørnsrud i «Brønnene» usedvanlig dypt ned i noe som likner påfallende mye på hans eget forfatterskap. Referansene til tidligere Herbjørnsrud-noveller, både direkte og indirekte, er tallrike. Herbjørnsrud varierer også språk og form elegant fra novelle til novelle.

I teksten «Grenseløst», som kan likne essayistikk og er nok en variasjon over forholdet mellom liv og litteratur, beretter jeg-fortelleren om grensetvisten som oppsto etter en liten «feil» han gjorde i en av sine tidligere novellesamlinger. Den lengste teksten i «Brønnene», ambisiøse «Skjelettet og anatomiboka», tematiserer Herbjørnsruds personlige historie om hvordan han opplevde forløsning som forfatter da han flyttet hjem til familiegården.

I likhet med det meste Herbjørnsrud skriver, er dette også litteratur som handler om annen litteratur.

Novellen forteller om et upublisert Wergeland-dikt som samtidig blir en kilde til kreativitet og en slags besettelse for en jeg-forteller som mye står på spill for.

Komplekse konstruksjoner

Wergeland-novellen er en intrikat konstruksjon av ulike tidsplan og fortellinger inne i fortellingen. Den tematiserer historie og minner, men bærer samtidig det underlige preget som har gitt Herbjørnsrud betegnelsen «magisk realist». Den handler om språk, skrift og skapelse, men er samtidig en drivende beretning om et mystisk skjelett som fortelleren skyter 7000 år inn i framtida og en underholdende harselas med litteraturforskere som kappes om å få sitt navn på de mest oppsiktsvekkende oppdagelsene.

For ved siden av skrive sjeldent vakkert - utallige slående, underliggjørende formuleringer kunne vært sitert - og ha en helt egen evne til å leke med språket, både i form og innhold, er Herbjørnsrud ofte en morsom forfatter. I den mer hverdagsrealistiske novellen «Sara, 1993», fortalt av 29 år gamle Sara som jobber i blomsterbutikk og sliter med å velge mellom samboeren og elskeren, gir Herbjørnsrud et uforglemmelig innblikk i Telemark-rørleggernes utradisjonelle partykultur: «... rørleggerne her i bygda og jentene deres pleier visst å feste med Hawaiikranser om halsen mens de drikker ananasbrennevin og svinger seg til hula-hula-musikk og synger polynesiske sanger om vulkaner og varme kilder».

Naturvitenskap

Tematiseringen av mellommenneskelige relasjoner knytter «Sara, 1993» til den krevende avslutningsnovellen «Dvergmål», som åpner dramatisk med setningen «Jeg står på terskelen til det ukjente».

Også «Dvergmål» handler om å skape og hovmodet som ikke sjelden er skapertrangens tvilling, og om forholdet mellom skjønnlitteraturens og vitenskapens virkelighetsbilder.

Men i dette tilfellet er jeg-fortelleren Herbjørnsruds variant av den gale naturvitenskapsmannen som fabler om å skape nye universer. Fortelleren er i ferd med å flytte fra kona og sitt gamle hjem og liv til fordel for en ny tilværelse. Med utgangspunkt i gulvflisene på vaskerommet er han i ferd med å utvikle et dataprogram han mener vil revolusjonere verden. Interesse for matematikk og moderne naturvitenskap kan komme godt med, for her og der kan de lange vitenskapelige dialogene være tunge å henge med i.

Herbjørnsrud er en belest forfatter, og «Brønnene» er i kjent stil full av hentydninger til andre sjangre, bøker og forfattere. Med sin interesse for metafiksjon og den argentinske forfatteren Jorge Luis Borges, er det ikke overraskende at han i «Dvergmål» introduserer karakteren Luis Borgen.