Brooklyn N.Y.C.

Om å slentre i New York

BOK: Eva Bratholm er en garvet journalist med to års fartstid i New York bak seg. Hun har etter endt økt valgt å utgi sine slentringer i metropolen med 63 øyeblikksbilder.

Eva Bratholms petiter er enkle epistler om bl.a. politiets omsorg for en sønn som skulker skolen på grunn av «Ringenes herre», en petit presenterer «nipple concealers», en annen værmeldingas viktighet i metropolen, kirkegårder, rottekamp, og tar generelt for seg den norske residerendes undring over Gods Own Country . Det er ikke det politiserte New York Bratholm fokuserer mest på. Selv om hun flesker til i teksten «De store ord»:

«Krigsretorikk er en annen og mye mer dramatisk variant. Det er nesten en forskrudd utgave av to sterke amerikanske krefter, evnen til store ord og anlegget for å ha Gud på sin side. I det perspektivet kan det være riktig å peile inn på både amerikanske språklige tradisjoner og vår egen blygsel over voluminøse ord.»

Eller hun berører terrorberedskapen etter 11.9. med en viss irritasjon over alle kontrollene, samt stilige «Narrenes skip», hvor republikanerne valgte seg en innkvartering til partikongressen om bord på «Norwegian Dawn», nettopp for å unngå den syndens pøl N.Y.C. er, bare for å oppdage at nevnte skute er homsenes favorittsted.

Ut over disse neddykkene i et politisk N.Y.C. er det helst det hverdagslige Bratholm konsentrerer seg om. Slik petiter skal gjøre. En viss dobbeltkommunikasjon må til. Henry Notaker skrev at «New York er et kontinent». Kontinentale Bratholm har valgt en innfallsvinkel hvor det norske - eller naiviteten, om man vil, aksentueres. Som i et lite sitat fra teksten «Værmelding»:

«Skal man trekke garn på Haltenbanken, kan jeg forstå at værmeldingen er viktig. Men at meldinger om været er avgjørende for en spasertur på Fifth Avenue i New York, er noe mer gåtefullt.»

Deretter følger en beskrivelse av de voldsomme væromslagene på kontinentet New York City.

I sin tid gikk den unge Dag Solstad omkring i Arendal og skrev sine «Sleng på byen». Disse petitene formidlet tilsynelatende overflatiske, likevel underfundige meldinger om småbyens liv og levnet. Det hele ført i et sobert, nyenkelt språk. Med dobbel klangbunn.

Noe av det samme toneleiet er å finne i Bratholms tekster, selv om den doble bunnen ikke alltid er så lett å gripe.

Men slik er det med petiter. De står i ei smal ramme på avissida sammen med all verdens nyhende. Petiter kan være både et pausesignal og ei vekkeklokke. Et fint grep hos forfatteren er alt snakket om resirkulasjon, fra gamle sofaer til lyd. Ja, nettopp lyd. N.Y.C. er en bråkete by. Mord begås på grunn av lyd. «Forleden ble to mennesker i Sheepshead Bay drept på grunn av høy musikk og tramping i gulvet. Den 65 år gamle James Kelly hadde sittet 15 år i fengsel etter et bankran, og var nå flyttet inn i en lett forfallen bygning ikke langt fra fornøyelsesparken på Coney Island.»

Det sprakk for denne Kelly da noen ungdommer satte musikken på full guffe. Han skjøt dem. Han utsto ikke bråket. Mens andre har det omvendt. Blir det for stille i storbyen, kan de skaffe seg lydsignaturer på CD ... Journalisten Bratholm trekker så fram et lite faktum, at i denne støyende storbyen lever man et halvår lenger enn gjennomsnittsamerikaneren. «Med full lyd.»

Jo, slentringene er blitt ei underlig, men naivt frekk lita bok om en stilig by. Så en kommentar til forlaget: Storbyillustratøren Karine Haaland kommer ikke til sin rett her. Det er altfor få illustrasjoner. Hun har krav på mer plass.