FRIGJØRING: Det krevde all min makt, selvtillit, energi – og ikke minst kreativitet, å ikke gi opp kampen for min frigjøring. Og når du først tar den kampen, så er hele samfunnet der for å heie på deg, skriver varaordfører i Oslo kommune, Kamzy Gunaratnam. På bildet holder hun appell under antivoldsmarkeringen på Holmlia tidligere i vinter. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
FRIGJØRING: Det krevde all min makt, selvtillit, energi – og ikke minst kreativitet, å ikke gi opp kampen for min frigjøring. Og når du først tar den kampen, så er hele samfunnet der for å heie på deg, skriver varaordfører i Oslo kommune, Kamzy Gunaratnam. På bildet holder hun appell under antivoldsmarkeringen på Holmlia tidligere i vinter. Foto: Heiko Junge / NTB scanpixVis mer

«Kjære bror»:

Broren min og jeg var likere enn det jeg trodde

Som jeg skulle ønske at jeg og min kjære bror snakket sammen mye tidligere. At noen andre fortalte høyt at de også kjente på dette. Eller at noen hadde lansert denne boka i 1998.

Meninger

Naturen er full av farger og har ingen helt rette streker. Sånn er det også i menneskenes verden. Verden er kompleks. De beste og skarpeste av oss forstår derfor bare deler av den. I forsøket på å gjøre verden lettere å forstå så forenkler vi. Vi deler verden inn i grupper og kategorier og tegner opp rette streker, og tillegger dem egenskaper og karakteristikker.

Dette er hverken galt eller uheldig. Det er tvingende nødvendig om vi skal klare å forholde oss til virkeligheten. Og det er viktig for å gi svar til den enorme nysgjerrigheten som bor i mennesket. De fleste ønsker å forstå – det de enda ikke skjønner noe av.

Men vi havner lett i trøbbel når vi bruker våre egne generaliseringer og forenklinger til å tolke eller forklare ting vi egentlig ikke har greie på, uten å oppdatere oss om hva som faktisk er sant. Dette skjer altfor ofte.

Vet du for eksempel at hjernen fyller automatisk inn innhold der vi ikke ser? Om utsikten vår er begrenset og fylt med små prikker som når vi prøver å se inn i en ovn om maten er ferdig, så lager hjernen bilder for oss som den fyller inn der hullene er basert på hva den ser ellers.

Hjernen lager antakelser på hvordan det vi ikke ser er, basert på hvordan det vi allerede kjenner til og ser, er. Slik er vi skapt.

Når det kommer til innvandring slås den automatiske hjernen på. Det ukjente blir fylt med stereotypene fra media.

Det er egentlig ganske absurd at gruppen «gutter med innvandrerbakgrunn» favner mennesker fra et hundretall forskjellige land, alle med sine religioner, språk og særpreg.

Likevel snakker vi om «gutter med innvandrerbakgrunn» som om de hadde vokst opp sammen i et litt uklart og fremmed «utland». Og vi skal tåle fordommer som er morsomme og tøysete, men fordommer som skaper hat og begrenser folks liv og frihet må korrigeres og møtes.

Skillet mellom enfold og mangfoldet går ikke mellom hudfarge eller opphavsland. Mangfold finnes overalt, folk er ofte ganske så forskjellig når man begynner å bry seg om og lytte til hva de har å si selv. Det gjelder den hvite gutten ved siden av deg på trikken, og det gjelder den eritreiske gutten som nettopp starta på fotballaget.

Det som vil redde oss fra hatet og økte forskjeller er derfor nysgjerrighet og ønske om å vite mer. Interessen for hverandres liv og meninger, tanker og holdninger. Innblikk er ikke noe man får på 1-2-3.

Det krever at vi faktisk tar en tur i enkeltpersonene sine sko. At vi faktisk oppsøker, og tar til oss perspektivene som hver og en selv sitter med.

Kjære alle brødre og søstre. 5. april ble antologien «Kjære bror» lansert. 21 ulike historier om mannsrollen og da særlig minoritetsmannen.

Mange av oss i forsamlingen hadde flerkulturell bakgrunn. Noen er født sånn, andre har blitt sånn. Og noen av oss forblir en kokosnøtt uansett hvor mange svartinger vi enn har rundt oss. Noen har hatt store utfordringer, andre har opplevd progresjon, men mange kjenner seg igjen i at det har vært noe tøft.

Jeg har to brødre. Den ene er jevngammel. Inntil for noen år tilbake hadde vi ikke noe særlig forhold til hverandre. Ingen varme, ingen nærhet, ingen uttrykt kjærlighet.

Den strukturen samfunnet la premisser for i det minoritetsmiljøet min familie var en del av, den mannsrollen min familie aksepterte i mange, mange år – bidro også til et ødelagt søskenforhold i flere år.

Sett fra mitt ståsted krevde det all min makt, selvtillit, energi – og ikke minst kreativitet, å ikke gi opp kampen for min frigjøring. Og når du først tar den kampen, så er hele samfunnet der for å heie på deg. Du, unge, lille, minoritetsjenta fra Groruddalen.

Men jeg lærte ganske nylig at det krevde en del av han, altså broren min, av hans selvtillit og energi for å tilpasse seg og bidra til den kulturen som eksisterte.

Men med troen på stabilitet, trygghet og lojalitet – gjorde broren min det han mente var riktig. For oss. For familien. Som ethvert annet menneske, uavhengig av om du tilhører en norsk-tamilsk familie fra Groruddalen eller en etnisk-norsk familie fra Midtstuen.

Oh! SOM jeg skulle ønske at jeg og min kjære bror snakket sammen mye tidligere. At noen andre fortalte høyt at de også kjente på dette. Eller at noen hadde lansert denne boka i 1998.

Broren min og jeg var likere enn det jeg trodde vi var. Men vi tok på oss sosialt konstruerte roller som sto lenger fra hverandre, enn det vi i virkeligheten gjorde. Og hvis dette er en frihetskamp: Ingen er jo frie, før ALLE er frie?

Så – basically – det jeg prøver å si er takk. Takk, inderlig og personlig, for et arbeid som trengs så mye. Og takk fra politikeren for at dere viser så mange andre som søker kontakt og diskusjon om dette over hele byen, at tankene og følelsene om dette er helt naturlig, normalt og at mange andre føler det på den samme måten.

Vi gidder ikke være en prikk som noens hjerne bare automatisk har antatt skal være på en gitt måte. Denne boka får frem de viktige forskjellene, òg likhetene, i at vi alle egentlig vil hverandre vel. Også MIN egen kjære bror.