<b>TE</b>RNINGKAST FEM: «Flukten» er en usedvanlig rik og presis miljøskildring, bygget opp rundt en bemerkelsesverdig Malin Levanon i hovedrollen, skriver Dagbladets anmelder.
TERNINGKAST FEM: «Flukten» er en usedvanlig rik og presis miljøskildring, bygget opp rundt en bemerkelsesverdig Malin Levanon i hovedrollen, skriver Dagbladets anmelder.Vis mer

Brøyter seg vei gjennom klisjeene i Stockholms underverden

Anmeldelse: «Flukten»

FILM: «Jeg liker amfetamin. Men jeg liker ikke amfetamin også». Utsagnet er en god oppsummering av den dobbeltbunnede selvdestruktiviteten som preger «Flukten»s hovedperson Minna. Minna er rusmisbruker, sosialklient, narkolanger og ettersøkt av politiet, og i løpet av filmens gang får hun attpåtil en av Stockholms mest fryktinngydende menn på nakken. Men hun opplever også noe som får alt dette til å framstå som bagateller, for i den skakkjørte sykepleieren Katja finner hun en venn som ser henne som noe mer enn et redskap for egen vinning.

Flukten

5 1 6

Drama

Regi:

Peter Grönlund

Skuespillere:

Malin Levanon, Lo Kauppi, Tomasz Neuman, Jan Mattson m.fl.

Premieredato:

8. juli 2016

Aldersgrense:

12 år

Orginaltittel:

Tjuvheder

«Nede og ute i Stockholm.»
Se alle anmeldelser

Dokumentarisk
«Flukten» forteller en konvensjonell historie om en person som stjeler penger fra tunge kriminelle, og som deretter må ta konsekvensene av sine gjerninger. Filmens ryggrad er en bemerkelsesverdig rolletolkning av Malin Levanon, som utbroderer Minnas livshistorie – alkoholisert mor; fosterhjem; stoffmisbruk; fast opphold på skråplanet – med hvert flakkende blikk og hvert anspente rykk på skuldrene. Og rundt denne kjernen av konstruert naturalisme trenger virkeligheten seg på i form av amatører med ansikter, kroppsspråk og diksjon som forankrer fiksjonen i høyst reelle erfaringer. Mest hypnotisk av dem alle er Jan Mattson i rollen som den beryktede og fryktede langeren Christer Korsbäck.

Mattson spiller Korsbäck som en urkraft av mannevond, hensynsløs selvoppholdelsesdrift, og med sitt herjede ansikt og døde øyne er han en av de skumleste skikkelsene skandinavisk film har fostret på lang, lang tid. «Flukten» er aldri bedre enn når regissør Peter Grönlund lar det dokumentariske sive inn i fortellingen på denne måten.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Realistisk
Med en slik mann i hælene kan det vanskelig ende godt for Minna, men i «Flukten» har alle rollefigurene fått såpass hard medfart før filmen starter at det eneste som virkelig står på spill er troen på at det finnes et alternativ til den brutale elendigheten de opplever på daglig basis. Grönlund skildrer en verden hvor marginene er ørsmå, hvor alt er midlertidig, og hvor selv noe så grunnleggende som det å ikke svikte vennene sine krever mer enn de aller fleste av oss noensinne har vært nødt til å ofre.

Dermed blir historien om det vekselvis desperate, mistenksomme og hudløse vennskapet mellom Minna og Katja et portrett av en verden på siden av det skandinaviske samfunnet, hvor det er umulig å vinne, og hvor livet handler om å manøvrere mellom dårlige valg. I den sammenheng framstår beslutningen om å skildre Minna som et produkt av denne tilværelsen, snarere enn å bruke hennes skjebne som en trussel mot en sårbar kvinnelig hovedperson, som et svært beundringsverdig grep.

Presis
«Flukten» er en film hinsides uskyld og gode hensikter. Det finnes naturligvis en bekymret offentlighet, men de ulike hjelpetilbudene er mer opptatt av å følge sine egne retningslinjer enn av å legge til rette for de som trenger det. Minna har på sin side verken tid til takknemlighet eller råd til sentimentalitet, og tar seg med største selvfølgelighet til rette på hospitser, campingplasser og kommunale leiligheter.

Peter Grönlund har satt sammen en usedvanlig rik og presis miljøskildring som går i rette med tradisjonelle filmatiske framstillinger av rusmisbrukere, vinningskriminelle og – ikke minst – kvinner. Altså er «Flukten», i likhet med Jonas Carpignanos «Middelhavet», en fiksjonsfilm hvis største bragder er av dokumentarisk karakter.