Brua over Ibar

I byen Mitrovica nord i Kosovo forsøker FN å redde håpet om et Kosovo for både albanere og serbere. Ni drepte og mange sårede har fått FN og NATO til å sende forsterkninger, blant dem 15 norske politimenn.

Mitrovica er enestående i Kosovo i dag. De som husker tilbake til i fjor, vet at NATO gikk til krig for et multietnisk Kosovo. NATO-styrker og FN fikk i oppdrag å gjennomføre dette. Den eneste byen i Kosovo hvor det fremdeles bor et serbisk samfunn å snakke om, er Mitrovica. Men de eneste i Mitrovica som virkelig kjemper for et Kosovo med både serbere og albanere, er en NATO-styrke som står på brua over Ibar og forsøker å skille de to folkegruppene, mens steinene hagler over dem fra begge sider.

Mitrovica kunne nok ha vært en fin by. Den ligger der elva Ibar kommer ned fra fjellene i Montenegro i vest og renner sammen med Sitnica idet den gjør en krapp sving nordover for å fortsette inn i Serbia. Sørover ligger slettelandet i Kosovo. På nordsida ligger noen bratte åser, som om sommeren stråler i grønt.

LIKE I DEN SØRLIGE utkanten av byen ligger nå gruva brakk, et falleferdig minne fra den gang Josip Broz «Tito» hersket i Jugoslavia, da byen het Titova Mitrovica og det var fred på Balkan. Miljøbombe er nok ordet. Mye tyder på at en utrykningsstyrke fra Bellona eller Kurt Oddekalv ville trives her.

Kosovska Mitrovica, med sitt fulle navn, hadde drøyt 50000 innbyggere før. Nå vet ingen. Nord for elva, under de grønne åsene, holder serberne til. Arkitekturen er fra 50- og 60-tallet, altså ikke veldig vakker, men etter hvert koselig omtrent som gamle drabantbyer. Få hus her har skader fra krigen. Før bodde det også albanere her. De er få nå. Serbere, mange av dem flyktninger fra andre steder i Kosovo, har tatt over de fleste av albanernes leiligheter. Men det hender altså, som i forrige uke, at noen albanske snikskyttere forskanser seg i et hus i nord og plaffer i vei så lenge de har livet i behold. De væpnede angrepene mot serberne, med raketter eller granater, kommer over elva fra sør.

Torget på nordsida ligger ned mot elva. Der sitter en gjeng arbeidsledige serbiske ungdommer på kafeen med det misvisende navnet «La Dolce Vita» - «Det søte liv». De drikker serbisk øl og speider over elva, når de ikke demonstrerer mot albanerne. Flere av dem bærer sambandsradio på innerlomma, for å kunne tilkalle forsterkninger om de ser noe truende på den andre bredden. På kort varsel samler de tusener på torget.

Hva de lever av? Ingenting, svarer de. Men de barskeste av dem sier bittert og lavmælt at de har noe å leve for: «Å drepe albanere.» Synet på fienden er samstemt: Albanerne er forbrytere, narkohandlere, våpenglade og voldtektsforbrytere.

I SØR LIGGER en annen og mye større verden. Der klarte aldri Tito-regimet å innføre noen arkitektonisk disiplin, uansett om det ligger en del moderne bygninger opp mot elva. Sørsida er vesentlig mer forfallen og skitten enn nordsida, men også livligere. Her ligger de gamle bydelene med nesten bare albanske innbyggere. Utenom nyere bulevarder snor de trange gatene seg mellom lave trehus og noen moskeer. Skadene fra krigen er store. Mange hus er sprengt eller brent ned. En stor moské er forsøkt skutt i filler. Tårnet har sprukket på langs oppover, og noen arbeidere holder på med et livsfarlig reparasjonsarbeid, mens tårnet ser ut som det kan velte ned over gata.

Markedene ligger her i sør. De eneste kundene fra nord er gamle damer som trygt slipper forbi både NATO-soldater og albanske demonstranter. Stablene med sigaretter er større enn i noen avgiftsfri butikk på en flyplass. Bilvrak, hester og esler skaper kork i de travle gatene. Soldater og utenlandske hjelpearbeidere kjører rundt i nye, hvite biler eller panserkjøretøy.

Hatet mot den andre sida er like sterkt i sør. Mange albanere legger ikke skjul på målet: å drive serberne ut av byen. Nå er Kosovo albansk, sier de. Albanerne kjente seg som undermennesker i Kosovo under serbisk styre. Nå oppfører mange albanere seg som nye overmennesker.

Universitetet ligger i nord. Det gir påskudd til atskillige demonstrasjonstog som forsøker å komme over elva. Det samme gjør kravene fra albanere om å få dra over til sine egne leiligheter på den andre sida. Dette siste får bare familier lov til enkeltvis og i følge med soldater. Demonstrasjonene samler gamle og unge, med Albanias flagg i spissen.

OVER IBAR GÅR ei bru som nå drøftes i FNs sikkerhetsråd. Bruene på Balkan ender gjerne som krigsskueplass. Brua over Drina i Visegrad, bygd under storvesir Mehmed Pasja på 1570-tallet og kjent fra romanen til Ivo Andric, har overlevd alle kriger. Brua over Neretva i Mostar, bygd ti år før under sultan Süleyman den mektige, er skutt i grus.

Byer og bruer er høydepunkter i europeisk sivilisasjon, de samler og knytter sammen menneskene. Men brua over Ibar, langt fra så vakker som de osmanske mesterverkene, skiller i dag to verdener i samme by.

På begge sider og midt på brua står soldatene på vakt. Gjentatte ganger har serberne i nord eller albanerne i sør overrumplet dem og kommet ut på brua i flokk. Begge vil slåss. Fredsstyrken som har til mål å føre dem sammen, har i stedet full hyre med å holde dem fra hverandre. Og når ingen kommer «på skuddhold» av fienden, er det fredsstyrken som må ta støyten.

Ute på brua driver det av tåregass. Albanske ungdommer er kommet seg midtveis, med køller, stein, løk mot tåregassen og til og med gassmasker. Voksne i biler kommer kjørende med nye forsyninger. På tilbakeveien tar de med sårede. På nordsida holder panservogner ropende serbere tilbake.

Stein kastes åpenlyst mot soldatene. Noen setter fyr på et skur som de franske soldatene brukte til vaktpost på det søndre bruhodet. Men soldatene står rolig, de har ordre om å unngå provokasjoner. Rein pøbel, ofte menn på 40- 50 år, deltar i hærverket. Soldatene står stille. «Pass stein!» roper kommandanten rutinemessig hver gang en ny kommer susende.

INGEN «SEIER» er for liten og intet offer for stort. Unge gutter vasser i isvannet mot den andre bredden, der de opplagt ville bli slått helseløse av motparten, var det ikke for at NATO-styrken ville forsøke å redde dem. Soldatene stanser dem midtveis i elva. Guttene må nøye seg med å klatre opp på foten av den ene brupilaren. Dyvåte vifter de med et albansk flagg. Hvilken seier!

Jesu høyeste bud om å elske din neste som deg sjøl, har ingen tilhengere i Mitrovica, verken blant kristne eller muslimer. De eneste barmhjertige samaritanene i Mitrovica bærer hjelm, skuddsikker vest, skjold og automatgevær. De kom for å redde kosovoalbanerne fra serbiske overgrep. Nå forsvarer de serbernes siste store bosetting i Kosovo. Men ingen er glade i dem.