Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Brubygging over genkløfta

«Land som lever i konstant fare for ikke å ha nok mat, anser tilgang til bioteknologiske nyvinninger som avgjørende for egen utvikling.»

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Debatter om genmodifisert mat skyller over verden. Selv om mange av bekymringene er berettigede, gjenspeiler disse debattene helst de industrialiserte landenes interesser. Land som lever i konstant fare for ikke å ha nok mat, anser tilgang til bioteknologiske nyvinninger som avgjørende for egen utvikling. Deres ønske om å kunne ta i bruk teknologiene på en betryggende og ansvarlig måte, trues av miljøverns- og forbrukeraktivisme i de industrialiserte landene.

Fordi de fleste bioteknologiske produktene blir produsert og konsumert i noen få land - USA, Canada, Argentina og Kina - har det åpnet seg ei «genkløft» mellom de rike og de fattige landene. Denne kløfta vil sannsynligvis føre til alvorlige problemer, for bioteknologi blir stadig viktigere i jordbruksproduksjon, helsevern og miljøforvaltning.

Skal vi klare å lukke denne kløfta, vil minst tre faktorer som påvirker hverandre gjensidig, være av avgjørende betydning: Hvordan problemstillingene rundt genmodifisering og matsikkerhet blir løst. At utviklingsland utvikler basisstrukturer som gjør det mulig å samarbeide internasjonalt om bioteknologisk forskning.At industrialiserte land deler teknologi og ekspertise med en større krets av utviklingsland.

I dag ser det ikke lovende ut. En rekke industrialiserte land reduserer sin støtte til de internasjonale bioteknologiske forskningsprogrammene som er satt i gang for å avhjelpe utviklingslandenes behov. Andre er redde for å støtte internasjonale samarbeidsprogram om bioteknologi, fordi de frykter at miljøverns- og forbrukergruppenes reaksjoner kan gi en politisk baksmell innad i eget land.

For å gjøre bildet enda mer komplisert: Internasjonale organisasjoner som FNs organisasjon for ernæring, landbruk, skogbruk og fiskeri (FAO) og FNs konsultasjonsgruppe for internasjonal landbruksforskning (CGIAR) - som har som formål nettopp å sikre internasjonal matsikkerhet - kan ikke ta på seg lederrollen i prosessen, fordi det kommer motstridende signaler fra de forskjellige regjeringene. Beskjedene som kommer fra disse organene, er forvirrende; organisasjonene er handlingslammet.

Men all skyld skal ikke legges på én side. Selv om de fleste utviklingslandene er interessert i å bruke bioteknologi for å dekke sine behov for mat, helse og miljø, samsvarer ikke politikken og ressursene deres med denne målsettingen. Bare en håndfull utviklingsland (inklusive Kina, India, Brasil og Argentina) har klare retningslinjer hva gjelder bioteknologi. I de aller fleste land må det fremdeles gjøres mer for å tilpasse regjeringenes politikk til det beste vi har av globale kjøreregler på området.

Dessuten mangler de fleste utviklingslandene reguleringsmekanismene som skal til for å kunne garantere sikkerheten, beskytte utenlandske investeringer og styrke internasjonalt samarbeid via lokal forskning. Land som mangler nasjonale sikkerhetsforanstaltninger, er sårbare for påvirkning utenfra, og da spesielt for krefter som ønsker å begrense bruken av bioteknologi. Enda mer alvorlig er den svake utbyggingen av samfunns- og vitenskapsinstitusjoner innad i utviklingsland.

Det er på tide at utviklingslandene gjennomgår infrastrukturen i forskningen sin og endrer universitetene i retning av økonomiske målsettinger. Mange universiteter i utviklingsland er fremdeles først og fremst innrettet på å utdanne offentlige funksjonærer, til tross for at stadig færre ansettes i statsadministrasjonene. Siden det er et internasjonalt underskudd på vitenskapelig og teknisk ekspertise på en hel rekke felt, må utviklingslandene nystrukturere universitetene sine i vitenskapelig og teknisk retning.

Det er også nødvendig med bedre utnytting av de menneskelige ressursene. Utviklingslandene klager over at vitenskapsfolkene deres forsvinner til de industrialiserte landene, men gjør lite for at vitenskapsfolkene skal kunne yte dem hjelp fra det stedet der de befinner seg. Gamle ideer om «hjerneflukt» må vike plassen for mer kreative innfallsvinkler for å dra nytte av kunnskap og ferdigheter i en globalisert verden. Den nye kommunikasjonsteknologien gjør det jo også mulig å dra nytte av menneskelige ressurser uten å måtte ta hensyn til hvor menneskene befinner seg reint fysisk.

Innad i utviklingslandene vil oppfinnere snart kreve at produkter av deres tankevirksomhet vises den samme respekten og beskyttelsen som blir kollegers arbeid i andre deler av verden til del. Men myndighetene i utviklingslandene må også sørge for at internasjonale standarder, som f.eks. beskyttelse av intellektuell opphavsrett, reflekterer sosiale verdier i vid forstand, slik de er nedfelt i Verdens handelsorganisasjons (WTOs) avtale om intellektuelle rettigheter (TRIPS). Dette kan bli et langt lerret å bleke, men man må prøve å få det til.

Disse forsøkene kan lykkes dersom vitenskapen får anledning til å finne sin rette, sentrale posisjon i samfunnet. Land som legger til rette for flyt av kunnskap mellom de forskjellige samfunnssektorene, vil være bedre i stand til å ta i bruk bioteknologiske nyvinninger. De som mislykkes i å nydanne samfunnsinstitusjonene sine, vil marginaliseres på nye og viktige områder.

Selv om det satses tungt, vil utviklingslandene likevel ikke komme noen vei dersom industrilandene ikke utvider samarbeidet med utviklingslandene ved å ruste opp den vitenskapelige kapasiteten ved utviklingslandenes universiteter og forskningsinstitusjoner. Monsatos avgjørelse om å legge ut data om risens DNA-sekvens til offentlig bruk, må være bare begynnelsen på et større samarbeidsprogram som inkluderer enda flere utviklingsland.

Å slå bru over genkløfta vil kreve mye av alle land. Utgangspunktet må være at utviklingslandene klargjør hva utviklingsmålene deres er, og prøver å innlede et internasjonalt samarbeid med industrilandene ut fra et mer velorientert politisk ståsted. Enhvert tiltak som ikke møter disse basiskravene, vil bare føre til en utvidelse av kløfta.

Hele Norges coronakart