Bruce og en bombe

Når den amerikanske presidenten får vite at en asteroide på størrelse med Texas er på vei for å knuse planeten, må han jo si «My God». På lag med Vårherre: Bruce Willis.

«Armageddon» er nær to og en halv times dunder og eksplosjon, et frontalangrep på syn og hørsel. Verdens undergang blir knapt mer støyende på ordentlig, om den en gang kommer, og gjøres forhåpentligvis unna på kortere tid.

Asteroider er in

For ikke lenge siden ble kloden truet av et tilsvarende uvesen i «Deep Impact.» Fraværet av Willis kunne ikke føre til annet enn elendighet. Der «Deep Impact» flørter med de skjebnetunge tanker, prøver «Armageddon» seg med humor - en av få formildende omstendigheter ved denne filmen.

Det sier riktignok ikke mye. Kort sagt er oljeboreren Harry Stamper (Bruce) verdens eneste håp, idet katastrofen står for døra. Han lar seg skyte ut i rommet for å bore et hull i asteroiden. Ned i hullet skal vår alles frelse - en atombombe. Med på laget: A.J. Frost (Ben Affleck), kjæreste med Stampers datter Grace (Liv Tyler), samt et kobbel røslige oljearbeidere - villige til å sette livet på spill for livsvarig skattefritak og noen andre frynsegoder.

Uopplagt Bruce

Willis\' styrke i actionfilmer som «Die Hard»-serien er at han har spilt med et uhøytidelig glimt i øyet. Han prøver igjen, men virker liksom ikke helt frisk. Nå levnes han ikke mange sjanser av manus, en sann ansamling banaliteter både i selve historien og ikke minst i dialogen. Gad vite hvor mange ganger replikken «It\'ll blow up!» skrikes i desperasjon. Svenske Peter Stormare spiller en hysterisk russer amerikanerne støter på ute i rommet - en slags muskuløs utgave av Jeltsin i vodkarus, der han ustanselig hoier «zis iz ze wey we do it in Ruzia.»

En intimstund mellom Tyler, Affleck og - det er helt sant - et par kjeksfigurer, må være en av historiens dårligste kjærlighetsscener.
Stort sett går det meste i lufta i ett sett, i tette, slitsomme bilder og til pompøs musikk. Men atombomben er altså rehabilitert.