Brudd på internasjonale avtaler

Norge har ratifisert Konvensjonen om vern av europeiske planter og dyr og deres naturlige leveområder (Bernkonvensjonen).

Ifølge konvensjonens artikkel 2 skal de kontraherende parter treffe de nødvendige tiltak for å opprettholde bestandene av vill flora og fauna eller tilpasse dem til et nivå som særlig svarer til de økologiske, vitenskapelige og kulturelle krav, tatt i betraktning de økonomiske og rekreasjonsmessige krav og behovene til underarter, varieteter eller typer som lokalt er i fare.

Dette må tolkes slik at Norge har forpliktet seg til å opprettholde levedyktige bestander av alle de store rovdyrene. Det fremgår også klart av st.meld. nr. 35 og av innstilling fra energi- og miljøkomiteen om rovviltforvaltning (Innst. S. nr. 301) hvor det bl.a. heter at regjeringen vil sikre levedyktige bestander av alle de store rovviltartene i Norge. I st.meld. nr. 27 (1991- 92) ble målsetningen for forvaltningen av rovvilt gitt slik: «Regjeringen vil sikre levedyktige bestander av de store rovdyrartene bjørn, ulv, jerv og gaupe i Norge.» Beregning av levedyktig bestandsstørrelse blir derfor essensielt. I det svenske «Åtgerdsprogram for varg» utgitt av Naturvårdsverket 18.9.1997 heter det at: «Frågan (størrelsen av en levedyktig bestand av ulv, min komm.) har diskuterats både i IUCNs Wolf Specialist Group och i The European Wolf Network och experternas uppfattning er att det troligen recker med såpass få djur som 15 par eller kanske 100 individer . Det är verkets mål att stammen skall kunne vexa till den nivån.» Videre heter det i avsnittet om kortsiktige mål: «Med henvisning til vad som redovisats oven bør det vara ett mål att skyddsjakt skulla tillåtas den dag det finns 15 etablerade par inom den centrala delen av den skandinaviska halvøn.»

Dette betyr at svenske miljømyndigheter lar vitenskapelige data og ekspertvurderinger være førende for beregninger av nødvendige bestandsstørrelser, og er innstilt på å følge opp Bernkonvensjonens bestemmelser om at bestandene skal forvaltes på et levedyktig nivå.

Også norske myndigheter har vedtatt at vitenskapelige kriterier skal legges til grunn for disse beregningene. I Innst. S nr. 301, undertegnet 16.6.1997, sier energi- og miljøkomiteen at den «slutter seg til at demografisk overlevelsesevne må legges til grunn ved vurderinga av de norske delbestandene av store rovdyr». Og videre at «denne overlevelsesevnen må vurderes ut fra det internasjonale fastsatte kriteriet om at det skal være mindre enn 10% sjanse for at bestanden vil dø ut i løpet av 100 år».

Dette er greit, men det er like fullt en betydelig tilsnikelse. Det eksisterer ikke et slikt internasjonalt fastsatt kriterium! Den internasjonale naturvernunionen (IUCN) betrakter riktignok en bestand som sårbar (dvs. truet) dersom det er mer en 10% sjanse for utdøing innen 100 år. At en bestand ikke er sårbar, betyr imidlertid ikke at den er levedyktig. Dersom en bestand skal være levedyktig, må bestanden være så stor at det ikke er fare for at den i nær fremtid vil synke under «sårbarhetsgrensen». Så godt som et samlet fagmiljø innenfor «conservation biology» definerer i dag en dyrebestand som levedyktig dersom sannsynligheten for at bestanden dør ut innen 100 år er mindre enn 5 - ikke 10 - prosent.

Norske myndigheter påstår i samme innstilling at «norske og svenske styresmakter har et felles mål om å få etablert minst 8 til 10 familiegrupper i Sør-Skandinavia». Og videre - i diverse pressemeldinger fra MD - heter det at målsettingen er å få etablert «minst 8- 10 familiegrupper av ulv i Sør-Skandinavia, hvorav noen i Norge». Hvorav noen i Norge!

Dette står i skarp kontrast til svenske myndigheters refererte målsetting om å etablere en felles bestand på 15 familiegrupper, samt IUCNs ekspertgruppes vurderinger av nødvendig bestandsstørrelse!

Det svenske «åtgerdsprogrammet for varg» kom samtidig med den norske innstillingen om rovdyrforvaltning. Diskrepansen mellom 8 til 10 og 15 familiegrupper er derfor mer enn merkelig, spesielt på bakgrunn av at det fra norsk side påstås at etablering av 8 til 10 grupper er et «felles mål».

Uansett betyr dette at norske miljømyndigheter, i motsetning til svenske, bevisst legger opp til å forvalte ulvebestanden på et nivå som gjør den truet, og som innebærer et klart brudd på internasjonale verneavtaler Norge har ratifisert. Det kan også se ut til at man forsøker å overtale svenske myndigheter til det samme.

Etter at IUCNs ekspertgruppe uttalte at 15 familiegrupper trolig var tilstrekkelig levedyktig bestandsstørrelse, er det foretatt flere beregninger som viser at dette tallet må justeres betydelig opp.

Wisconsin Department of Natural Resources konkluderte i sine beregninger med at en bestand på 100 individ ville være levedyktig dersom denne var en del av en større totalbestand, og at det vil være nødvendig med 500 ulver dersom bestanden er isolert. I «The federal recovery plan for wolves in eastern U.S» konkluderer amerikanske myndigheter med at 200 individ er nødvendig for å opprettholde levedyktighet i isolerte bestander. Metoden for disse beregningene er den samme som norske myndigheter anbefalte i rovdyrmeldingen og innstilling fra energi- og miljøkomiteen om rovviltforvaltning. Amerikanske myndigheter har så langt regnet en ulvebestand som direkte truet dersom bestanden er på mindre enn 80 individ eller 18 familiegrupper, altså det dobbelte av den bestandsstørrelsen norske myndigheter ønsker å forvalte ulven på! Disse dataene understreker grovheten i norske myndigheters forsøk på å forvalte ulvebestanden på et truende lavt nivå.

Dessverre er forvaltningen av jerv ikke vesentlig bedre. Det svenske Naturvårdsverket oppgir den svenske bestanden av jerv til mellom 200 og 320 dyr. Bestanden er klassifisert som sårbar (dvs. ikke levedyktig). Naturvårdsverket mener at bestanden må fordobles for å bli klassifisert som levedyktig. Dette er i overensstemmelse med Norges Miljøvernforbunds egne beregninger og vurderinger. Den finske jervebestanden er estimert til minst 110 dyr og klassifisert av finske miljømyndigheter som truet. Norske myndigheter reklassifiserte den norske bestanden på rundt 150 individ fra sårbar til sjelden ved revideringen av den røde datalisten over truede arter i 1996. Ut fra de ovenfor nevnte klassifiseringene av de svenske og finske bestandene, samt NMFs egne estimat, er det åpenbart at den norske klassifiseringen av en totalbestand på 150 individ som sjelden (dvs. levedyktig) ikke kan være vitenskapelig fundert.

Den delvis isolerte sørnorske bestanden er beregnet til rundt 30 dyr. Ut fra en vitenskapelig vurdering vil en slik bestand være sårbar eller truet. Det samme gjelder for en bestand på 40 individ, som er beregnet bæreevne for jerv innenfor kjerneområdet i Sør-Norge (jfr. st.meld. nr. 35).

Dette betyr at kjerneområdet er for lite til å kunne inneholde en levedyktig jervebestand, og at jerven i Sør-Norge forvaltes på et nivå hvor den er sårbar og truet. Det er åpenbart at dette strider mot de forpliktelser Norge har i henhold til Bernkonvensjonen, samt mot regjeringens egne målsetninger om opprettholdelse av levedyktige bestander. Dette betyr at kjerneområdet for jerv i Sør-Norge enten må utvides slik at det kan inneholde en bestand på minimum 100 dyr, eller så må kjerneområdet oppheves og jerven få et reelt og fullt vern i hele Sør-Norge.

At den norske politikken bryter med inngåtte internasjonale verneavtaler har så langt ikke affisert verken naturvernbyråkrater eller politiske miljømyndigheter.