Bruddet mot pakten

Så tendensiøst om familien Munch at man fristes til å bruke ord som skandale.

BOK: Av og til er det gøy å være streng. Andre ganger er det bare trist. At en oppegående historiker og biograf har skrevet ei bok som «Pakten», fyller meg med munchsk melankoli.

Gang etter gang i lesningen av Bodil Stenseths nye bok griper jeg etter et favorittuttrykk fra min fjerne ungdom: Er det mulig?

Slekters gang

Det begynner uskyldig impresjonistisk, med dunkle hint om hva som skal komme. Så, etter vel hundre sider, tetter plottet seg til. Stenseth presenterer sin store fortolkningsnøkkel: «pakten, den stilltiende overenskomsten» mellom medlemmene av Munch-familien.

Pakten ble inngått etter at storesøster Sophie døde av tæring, og gikk ut på at ingen skulle føre slekta videre. I stedet skulle Edvards kunst, før den var unnfanget, være «barnet» som sikret tilgang til evigheten. Og nissen bor på Nordpolen.

Det store fravær

Riktignok innrømmer forfatteren å mangle «bevis». Og hva er Stenseths såkalte «indisier»? Jeg har brukt lupe, uten å finne noe som rettferdiggjør påstandene. Tomhet og taushet kan romme mye. Og her fyller Stenseth dem med spekulasjoner. Det fine med det «stilltiende» og «uutsagte», er at det ikke kan etterprøves.

Og så begynner repetisjonsøvelsene. Stenseths metode er de besvergende gjentakelsers. Det hamres inn at familiemedlemmene var tro mot «pakten, denne stilltiende overenskomsten». Og snart er det blitt et tekstlig faktum. Trolig setter Stenseth norsk rekord i bruken av «trolig», «sannsynligvis» og «antakelig».

Tro og død

Slik presses det mening ut av det meningsløse. Konvensjonelle utsagn om gudstro og død blir til «en bønn til Edvard om å være tro mot pakten». En feiring av at Nasjonalgalleriet har kjøpt et av Edvards bilder, blir «et offermåltid», en fornyelse av «paktinngåelsen». Alt vanlig blir uvanlig. Det mest trivielle blir gåtefullt. Andre argumenter og fortolkningsmuligheter fortrenges.

Edvards selvkonstruksjon som romantisk geni får styre beretningen om hele familiens liv.

Og den uopphørlige gjetteleken får diverse konsekvenser. Edvards bror Andreas døde noen måneder etter at han giftet seg, mens kona ventet barn. Tre kilder gir lungebetennelse som dødsårsak. Men tante Karen nevner noe om «nervøsitet». Følgelig mener Stenseth at det antakelig var selvmord, fordi Andreas hadde «forbrutt seg» mot pakten! Slik forvalter en biograf andres ettermæle. Er det for mye å be om litt etikk, takk?

En virkelig pakt?

Bokas tittel styrer alt. Og dermed blir det meste tvungent. Når Stenseths nøkkel ikke passer, lager hun nye låser. Slik blir hennes forsøk på å skrive mentalitetshistorie også forserte, stereotype, entydige, fordi hun skal illustrere «pakten».

Og også på dette området blir fortellerteknikken pinefullt mekanisk. Skriver Stenseth ordet «pus», må hun med en gang inn i en ekskurs om kjæledyras historie. Skriver hun «ekteseng», må vi få vite at dette var «alteret for normal seksualitet». Skriver hun «bil», får vi høre at dette ble «et av modernitetens fremste statussymboler».

Pakten bør snarest plasseres på prominent plass i biografihistoriens skrekkabinett. Til advarsel.

Min egen dristige hypotese er at «pakten» neppe er særlig mystisk. Den består antakelig av en «stilltiende overenskomst» mellom forfatter og forlag - om å skape sensasjon og selge bøker. Men i forsøket på å holde denne pakten har Stenseth «forbrutt seg» mot en annen pakt, biografiens pakt med leserne - for ikke å snakke om ansvaret overfor de biograferte og deres pårørende. Glemt er kravene til etterrettelighet, dokumentasjon og samvittighetsfull vurdering av for- og motargumenter.

Forfatteren ender med å takke sitt forlag for «konstruktiv motstand». Hva kan man si? Det var så altfor lite.