Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Brudeferden anno 2014

Den nye nasjonalromantikken ser tilbake til ei tid isolert fra omverdenen. Velkommen til «Farmen».

FARMEN 2014 : Årets sesong satte rekord i antall seere., kan engasjementet være en stille protest mot nedleggelse av bygda? Her er programleder Gaute Grøtta Grav utenfor Li gård hvor årets «Farmen» ble innspilt.
FARMEN 2014 : Årets sesong satte rekord i antall seere., kan engasjementet være en stille protest mot nedleggelse av bygda? Her er programleder Gaute Grøtta Grav utenfor Li gård hvor årets «Farmen» ble innspilt. Vis mer
Meninger

Endelig en ny sesong av Norges mest sette realityprogram. Vi flyter ned rullegata på Oslo S, inn på Signatur-toget og gjennom tunnelen til et sted som visstnok er så isolert fra omverdenen at vi kan leke at det er 1914 uten problemer. Til en gård som er fraflytta, men heldigvis invadert av 14 personer fra byen. De skal overleve så lenge de kan på det jorda og dyrene kan gi dem - i motsetning til oss i byen, som lever av olja.

«Her er det en idyll av en annen verden, jeg følte nesten at jeg var kommet til himmelen», sier den ene blonde sørlendingen. «Målet mitt er å komme ut av Farmen som en ekte mann», sier en bergenser som også er redd for frosker. «Jeg har masse erfaring med dugnadsarbeid», sier en trønder, som umiddelbart blir valgt til storbonde.

Klart det er god underholdning. Farmen er TV2s versjon av Der ingen skulle tru at nokon kunne bu, og nivået på historiefortellinga tåler sammenlikninga med Oddgeir Bruaset. Ikke bare er karakterene så godt utvalgt at dramaturgien gir seg selv, men i grunnlovsjubileet 2014 gir programmet oss mulighet til å flykte fra dagliglivet i den globale internettverdenen. Deltakerne kan ikke sende ei Twitter-melding til Obama hvis de går tomme for smør, og ingen står og slenger dritt til dem i kommentarfeltet ved sida av og kaller det ytringsfrihet. Her er det ekte intriger, knyttnever og øks som gjelder, og takler du ikke folka rundt deg riktig, er du ute. Men er det egentlig den vanlige realityoppskrifta «konspirer, mobb og pul» som gjør at vi ser på?

«Det er jo intriger på Big Brother også. Men det konseptet frister ikke meg. Jeg liker det historiske perspektivet og humoren på Farmen», sier mi tidligere klassevenninne Evy, som har fulgt litt bedre med enn meg. Etter et par episoder ekstra på nett-tv er jeg både enig og solgt. Vår respons er så erkenorsk at det nesten blir litt flaut. Her kan vi som har vokst opp på bygda, le av at dumme byfolk som er redde for frosker og utedo. Og her kan vi som har bodd litt for lenge i byen (ofte de samme personene), peke på alt de dumme bygdefolka må gjøre og prise oss lykkelig for at vi holder oss innafor Ring 2. «Jeg har ingenting imot dyrene, det er jo ikke deres feil at de må på do», sier bergenseren. Hadde jeg sett det direkte, hadde jeg myrda han på Twitter. Men sønnen min kunne sikkert sagt det samme.

Vi har flytta fra bygda for lengst, og vi liker å minne oss selv på at vi tok et riktig valg mens vi bestiller dagens kaffe på Kaffebrenneriet. Men så kommer lengselen. Ønsket om ikke bare å reise til og fra naturen på dagstur, men faktisk leve i den. Og vi begynner å sverme for den. Det er da vi skrur på et realityprogram der hovedformålet er å svinge en ljå og hoppe i et høy. Det er ikke selve livet, det er en pause fra det.

En stadig voksende porsjon av vårt samfunn har de siste åra blitt sylta ned i klassisk nasjonalromantikk godt støtta av bygdeturisme, kortreist geitost og FNs klimamål. Her i byen fins svermerne i hopetall. Næringslivstoppen som bare spiser gress fordi hun elsker alle dyrene. Universitetsprofessoren som tar en tur innom ei uoppdaga fjellhylle i lunsjen fordi han forsker på bærekraft. Eller den helt oppegående journalisten som etter en tur rundt Sognsvann føler seg så i pakt med naturen at han straks må lage et lidenskapelig nettmagasin.

Hvorfor skulle ikke vi alle like Farmen, denne reisa tilbake til det som var, til den gang gårder var et naturlig samlingspunkt og alle melka si eiga ku, plukka sin egen geitrams og bakte flatbrød på lørdager?

Landbruket er bare en kulisse for Farmen, og skaper ikke ekte engasjement for bygda, sier seniorforsker ved Institutt for bygdeforskning, Oddveig Storstad, til Trønder-Avisa. Men stemmer egentlig det? Det vi burde huske, er at nasjonalromantikken også var samfunnskritisk. Man skapte et idealisert, behagende bilde av naturen som en reaksjon på industrialisering og destruktive byer. Sett i det lyset er det kanskje ikke tilfeldig at vi elsker tv-programmer fra gården akkurat nå? Vi er tross alt inne i en periode der ingen kommuner skal være mindre enn 15 000 mennesker og bonden er hardere presset enn noen gang. Landbruket er langt fra himmelen, det er en kamp for vår alles tilværelse. Vi kom alle fra bygda en gang, vi har ikke lyst til å legge den ned. Kan vårt engasjement for Farmen være en stille protest?

Det er heller ikke rart vi drømmer oss til et isolert sted. Vi er så invadert av denne såkalte omverdenen i alle digitale, sosiale og kommersielle kanaler akkurat nå at vi blir syke av det.

Men det er klart, i alle romantiske perioder slår realismen inn før eller siden. Og den virkeligheten bonden møter der, er langt fra Farmen, til tross for mange tvekamper og talløse utstemminger. Når jeg, i likhet med svært mange andre Oslo-borgere, flyter ned rullegata på Oslo S og tar toget heim til jul, er det til et tomt fjøs. Verken jeg eller broren min har noen umiddelbar intensjon om å fylle det, og jeg beundrer alle som tar fatt på den livsoppgaven det er å få et småbruk til å gå rundt. De får nemlig ikke en million i premie. Ingen storbonde har noensinne sett på jobben sin som dugnadsarbeid, det er det bare en og annen landbruksminister fra FrP som gjør. Også deltakerne i Farmen, da. Ikke har de tid til å være redde for frosker heller. De skal drive med innovasjon. Lage kortreist mat. Legge til rette for gårdsbesøk. Og sørge for at både norske matvarekjeder og tv-produksjonsselskaper blir steinrike mens de selv får mindre og mindre del av kaka.

Den ekte kampen for tilværelsen handler om subsidier, importtoll og konsesjonslover. Men den realityserien hadde nok ikke slått like bra an.

”Som gårdbruker må man være rørlegger, elektriker, mor, sjåfør og mekaniker. Det er jeg”, sa Farmen-Magnhild i årets første episode av Farmen. Kanskje var det fordi hun beholdt beina på bakken at hun vant en fortjent seier. Bare ingen nå forteller landbruksminister Sylvi Listhaug at det var en ekte bonde som fikk pengepremien. Og bare ingen forteller TV 2 at de ikke fortalte en historie fra virkeligheten.

Det blir alltid så kjedelig når realismen tikker inn.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media
Kode24 - nettavis om utvikling og koding Elbil24.no -  nyheter om elbil KK.no - Mote, interiør, og tips Sol.no - De viktigste nyheter fra nettsider i Norge Vi.no - Quiz, kryssord og nyttig informasjon Dinside.no - teknologi, økonomi og tester Se og Hør - Kjendis og underholdning Lommelegen.no - helse, symptomer og behandling