«Ender's Game»
«Ender's Game»Vis mer

Brudulje i børstet stål

Det er fint å la seg forvirre av «Ender's Game».

FILM: På romstasjonen i fremtidsfabelen «Ender's Game», dit spede tenåringer med unge og tøyelige hjerner sendes for å bli elitesoldater og kommandanter i krigen mot en armé av romvesener, er det store haller der den kunstige tyngdekraften er opphevet.

Det er disse rommene rekrutten Ender (Asa Butterfield) og de andre trenes i å krysse, mens de blir beskutt av et konkurrerende lag.

Desorientering
Også på andre måter er det vanskelig for Ender å vite hva som er opp og hva som er ned, og hva som er fast grunn å sette føttene på. For å bekjempe fiendene sine, må han forstå dem, noe som fører med seg en uventet og ubeleilig nærhet. Samtidig føler han avstanden øke til sine overordnede, som er anført av Harrison Ford, i enda slettere lune enn vanlig.

Treningsstasjonen er et lukket univers, informasjon og kontakt med andre er vanskelig. Hva som er spill og hva som er virkelighet, blir brått uklart. Denne følelsen av feberaktig desorientering smitter over på seeren og gjør «Ender's Game» til en mer interessant film enn sine utallige, spesialeffektdrevne søsterfilmer. Potensielt, i alle fall.

Børstet stål
For «Ender's Game», som er basert på en bok av Orson Scott Card, føles for mye som et spill og for lite som en historie. Om og om igjen handler det om å takle en ny utfordring, om å oppnå en forfremmelse, i glatte kulisser av børstet stål, mens digitalt skapte lekevåpen glimter og offiserene ser på med ubevegelige teflonansikter. Det er til og med spill inne i spillet, som for å vise nok en gang hva for en skarping Ender er og styrke alle andre i troen på at han er Miraculix og Messias i ett, selv om dette blir ettertrykkelig etablert allerede i første scene. Og øyensynlig er det dødsstraff for å antyde at denne dystre verdenen kunne ha godt av en knivsodd med humor.

Heldigvis står unge Asa Butterfield som en tynn, ubøyelig syl i orkanens indre. Butterfield, som slo gjennom i tittelrollen i Martin Scorseses «Hugo», har en oppsiktsvekkende autoritet for alderen og et sterkt nærvær. Det er han som hever «Ender's Game», samt den filosofiske søylegangen som løfter seg over den.