Bruk av varetekt

Frihetsberøvelse ved innesperring er samfunnets mest inngripende tiltak i kriminalitetsbekjempelsen. Det er ingen uenighet om at varetektsfengsling, som benyttes før straffskyld er endelig fastslått av en domstol, er et onde. På denne bakgrunn er det både naturlig og riktig at vår varetektspraksis er under konstant kritisk søkelys slik tilfellet har vært i de senere år. Temaet opptar oss naturlig nok sterkt ved Riksadvokatembetet.

Med det kriminalitetsbilde vi i dag står overfor, lar det seg knapt seriøst hevde at vi kan klare oss uten varetekt. Bevis kan forspilles om de impliserte får anledning til å være på frifot eller kommunisere med hverandre og med vitner. Konsekvensene kan bli at alvorlige straffbare forhold ikke oppklares. I mange saker er varetekt en nødvendig forutsetning for at siktede blir i landet slik at saken kan pådømmes. (Fra 1985 til 1995 økte andelen utenlandske fanger i norske fengsler fra 8,1 prosent til 14,1 prosent.) I andre tilfeller kan varetekt være påkrevet for å hindre en iherdig gjenganger i å foreta nye straffbare handlinger. Uten varetekt ville utvilsomt kriminaliteten vært høyere og oppklaringene færre.

Det er særlig fem problemstillinger som har tiltrukket seg oppmerksomhet:

omfanget av varetektsfengsling

fengslingens lengde

skadevirkninger av varetekt

bruk av restriksjoner i fengslingsperioden (brev- og besøksforbud eller kontroll)

opphold i politiarrest

(Av plasshensyn kan dessverre ikke alle omtales.)

Mitt inntrykk er at politiet stort sett fremmer fengslingsbegjæringer hvor det er grunn til det. Politiet får da også gjennomgående medhold i sine begjæringer i domstolene, og det er fordi begjæringene er godt begrunnet. Dersom politi og påtalemyndighet for eksempel bare fikk medhold i halvparten av anmodningene om varetektsfengsel, ville man selvsagt i løpet av kort tid ha redusert antallet begjæringer. Påtalemyndigheten tilpasser seg domstolenes praksis, den er retningsgivende for vårt arbeid.

Det er gjentatte ganger påstått av lederkommentatorer og andre at Den europeiske torturovervåkingskomité (CPT) har kritisert Norge for omfanget av bruk av varetekt, og at Norge ifølge komiteen er «verstinger» på dette området i forhold til andre land i Europa. Dette er galt. CPT har kritisert Norge for enkelte forhold knyttet til bruk av varetekt, men ikke for omfanget. Det er ikke uten interesse at de som uttaler seg meget krast, ikke har tatt seg bryet med å sjekke kildene. Mer bekymringsfullt er det likevel om «verstingsstempelet» fester seg hos den alminnelige borger. Vi er avhengige av tillit. Den skapes ikke ved at norske myndigheter holdes ansvarlig for kritikk som ikke er fremsatt.

Justisdepartementet analyserte i 1998 bruken av varetekt i Norden. Konklusjonen var at Norge og Sverige brukte varetekt i omtrent samme omfang, Danmark hyppigere, Finland mindre. I en rapport til Europarådet fra mai i år fremgår at antall varetektsinnsatte pr. 100000 innbyggere er svært lavt i Norge (og Norden) sammenlignet med de aller fleste andre europeiske land. I Norge var det 13 personer i varetekt pr. 100000 innbyggere i 1997. Tilsvarende tall i Finland var 6, Sverige 13, Storbritannia 24, Frankrike 37 og Russland 174.

Statistikken viser at antall nyinnsettelser i varetekt har ligget noenlunde konstant på 1990-tallet, ca. 3500 personer har årlig blitt satt i varetekt til tross for at kriminaliteten har økt betydelig i samme periode. Terskelen for å be om - og beslutte - fengsling er åpenbart høyere nå enn for noen år tilbake. I Oslo er antallet begjæringer om fengsling halvert fra 1970 til 1996, mens antallet registrerte anmeldelser økte dramatisk i samme periode. Andelen varetekt i forhold til det totale antall nyinnsettelser i fengsel sank de første årene i dette tiåret for deretter å stige noe. Vi har ikke hatt tilfredsstillende statistikk over bruken av varetekt. Dette er nå i ferd med å rettes opp. Vi vil da bedre kunne analysere hva den beskjedne forholdsmessige økningen av bruken av varetekt skyldes. Nærliggende årsaksfaktorer kan være forgrovningen av kriminaliteten og to-instansreformen som medfører at flere saker nå behandles for to domstoler, flere utenlandske siktede og den satsning som er beskrevet nedenfor for å passivisere de mest iherdige vinningsforbryterne.

På ett område har påtalemyndigheten de seneste år satset bevisst på økt bruk av varetekt. En kjerne av de mest belastede tilbakefallsforbryterne står bak et stort antall innbruddstyverier fra hjem, hytte og bil. Disse er det maktpåliggende å «sette ut av spill» så snart som mulig. Vinningsforbrytelser utgjør årlig omlag æ+2å/æ-3å av alle forbrytelsene her i landet. Dette er kriminalitet som rammer folk flest. Et innbrudd i hjemmet oppleves ofte som en kraftig integritetskrenkelse og skaper utrygghet og engstelse. Aktiv bruk av varetekt, i kombinasjon med rask etterforsking og pådømmelse i løpet av en kort fengslingsperiode, gir gode resultater.

Fengslingsperioden bør være så kort som mulig. Hos oss har den gjennomsnittlige «sittetid» de siste årene ligget nokså stabilt på om lag to måneder. Over halvparten av de varetektsinnsatte er fengslet i mindre enn 30 dager. I enkelte saker er likevel varetektstiden altfor lang. Dette er del av et større problem, nemlig saksbehandlingstiden i straffesaker. Det er helt nødvendig å øke hastigheten i straffesakskjeden. På politiets og påtalemyndighetens område er ambisjonene høye: den gjennomsnittlige saksbehandlingstid skal betydelig ned. Det vil føre for langt å gå i detaljer her om det omfattende arbeid som nå pågår. Justisdepartementet, domstolene og påtalemyndigheten spiller på lag. Lykkes vi, vil også varetektstidene gå vesentlig ned.

Påtalemyndigheten har et selvstendig ansvar for løpende å vurdere om fengsling er nødvendig innenfor den ramme som er fastsatt av retten. Kommer politiet før fengslingstidens utløp til at varetekten ikke behøver å forlenges, skal det vurderes om siktede kan løslates øyeblikkelig.

Det annet punkt CPT har festet oppmerksomheten ved på påtalemyndighetens område er bruken av restriksjoner under varetektstiden (brev- og besøksforbud/kontroll og adgang til aviser og kringkasting). Kritikken fra komiteen tar vi meget alvorlig, og herfra er det nå (og tidligere) gitt klare direktiver for å bedre situasjonen. Stikkordmessig kan nevnes:

Politiet skal sørge for underretning til pårørende om pågripelsen senest to timer etter at siktede er brakt til politistasjonen eller lensmannskontor. Forutsetningen er at siktede ønsker at det varsles og at underretning ikke vil være til vesentlig skade for etterforskningen.

Dersom siktede anmoder om kontakt med advokat, skal dette ordnes senest to timer etter at den pågrepne er brakt til politistasjon eller lensmannskontor, eventuelt neste morgen dersom han blir tatt inn etter klokken 22.00.

Restriksjoner skal bare begjæres for å hindre at bevis går tapt. Brukes restriksjoner med et annet formål, f.eks. for å legge press på siktede, er det uakseptabelt og i strid med gjeldende regler. Siktedes taushetsrett skal respekteres.

Restriksjoner skal ikke begjæres for mer enn fire uker av gangen selv om den begjærte fengslingstid er av lengre varighet. Ofte kan det være grunn til å begjære restriksjoner for et kortere tidsrom.

Etterforskningen skal innrettes slik at restriksjonsperioden blir så kort som mulig, og påtalemyndigheten må fortløpende vurdere om restriksjonene kan oppheves eller lettes.

Påtalemyndigheten skal i begjæringer om restriksjoner konkret angi på hvilken måte bevis kan gå tapt dersom det ikke gis forbud eller kontroll og hvor lenge det er nødvendig med restriksjoner.

Dersom kontroll er tilstrekkelig, skal det ikke begjæres forbud. Kontroll innebærer at siktede i utgangspunktet skal ha de samme muligheter som andre varetektsinnsatte til å motta besøk m.v., men at politiet har rett til å være til stede.

Omfanget av restriksjonene skal vurderes nøye. Påtalemyndigheten pålegges å ta stilling til om siktede må avskjæres fra kontakt med alle medinnsatte, om han kan få besøk av familie eller venner, lese aviser osv. Fleksibilitet skal tilstrebes.

Til tross for disse tiltakene vil det i enkelte tilfeller være nødvendig å anvende restriksjoner som innebærer betydelige belastninger. Justisdepartementet har vært opptatt av å redusere skadevirkningene mest mulig og har gitt retningslinjer bl.a. om hvordan disse innsatte skal mottas i fengslet, utvidet lufting, kontakt med fengselsprest, sosialtjeneste og helsepersonell, sysselsetting, studier, lesestoff og aktiviteter ellers. Fengslet plikter å ta spørsmålet om lettelser i restriksjonene opp med påtalemyndigheten, for eksempel om det kan tillates samvær med andre innsatte og besøk.

Det har vært hevdet at vi i Skandinavia benytter restriksjoner mer enn andre land. Jeg er ikke kjent med at det foreligger pålitelig statistikk over dette fra de senere år og har sendt en forespørsel til mine kolleger i Norden og en del vesteuropeiske land for om mulig å få bedre kunnskap om dette. Frem til 30. september i år ser det ut til at restriksjoner har vært i bruk i ca. 40 prosent av førstegangsfengslingene. De vanligste restriksjonene er brev- og besøkskontroll, men også forbud brukes relativt ofte. Forbud mot, eller kontroll av, radio, TV eller aviser brukes sjelden. Restriksjonene benyttes i alminnelighet bare over en relativt kort periode. I mer enn halvparten av tilfellene ble restriksjonene avviklet i løpet av de første 15 dagene av varetektsperioden. Bare ca. 20 prosent av de varetektsinnsatte var undergitt restriksjoner i mer enn 30 dager.

Et viktig ankepunkt ved CPTs forrige besøk var at de varetektsfengslede da ble sittende for lenge i politiarrestene før de ble overført til ordinært fengsel. Dette er nå løst. Varetektsinnsatte overføres nå innen 24 timer etter at fengslingskjennelse er avsagt.

Det kan være mange grunner til at vi i Norge klarer oss med relativt lite bruk av fengsel sett i forhold til andre europeiske land. Vi har neppe noe å skamme oss over for så vidt gjelder omfanget av varetekt.