Foto: Berit Roald / NTB Scanpix
Foto: Berit Roald / NTB ScanpixVis mer

Bruk Nav mot frafall i skolen

Vi bør samle de ressursene som skal jobbe for å forebygge frafall i et fellesskap på skolene.

Meninger

Nesten alle regjeringer og kunnskapsministre har fokusert på det høye frafallet fra videregående, og lansert nye planer for å gjøre noe med det. Men ingen har kunnet slå seg på brystet og si at de har lyktes med å få ned tallene. De har ligget rundt tretti prosent helt siden Reform-94, riktig nok med store lokale variasjoner, som at Oslo både har bydeler med noe av det laveste og høyeste frafall i landet - og kommer ut fire-fem prosent under snittet. For å illustrere utfordringen sier for eksempel de som jobber med dette i Alna bydel at de har 5- 600 drop outs fra de senere år som de prøver å følge opp på ulike måter.

Alle planer til nå har fokusert på tidlig innsats - det vil si at frafall må forebygges fra barnehagen av og gjennom grunnskolen. Mye riktig og fornuftig er gjort her, og det er selvsagt all grunn til å fortsette med det. Men det er også på høy tid å se nærmere på hva som gjøres når en elev likevel er i ferd med å droppe ut. Jeg har gjennom en årrekke snakket med drop out-elever, rådgivere og lærere på skolene og ansatte i oppfølgingstjenesten i bydelene i Oslo om dette. Jeg har også forhørt meg i andre kommuner. Det jeg har fått høre er omtrent følgende:

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hvis rådgiver og lærer merker at en elev er i fare for å falle fra, kan de prøve å kontakte hjemmet, bydelen og andre samarbeidspartnere for å sette inn forebyggende tiltak. Men det vil være veldig forskjellig hva man faktisk får gjort - alt avhengig av ressurser, den enkeltes motivasjon og nettverk, hvor stort antall mulige drop outs man har å jobbe med på vedkommende skole, osv.

Når så en elev ikke dukker opp på skolen i det hele tatt lenger, skal skolen avklare situasjonen og overføre ansvaret for å følge opp til oppfølgingstjenesten i bydelen eller kommunen og Nav. Slik systemet er i Oslo og en del andre fylkeskommuner mister da også skolen den såkalte stykkpris-finansieringen for eleven. Den kan ligge fra rundt 75000 til opp mot 450000 kroner pr. år, avhengig av hvilken linje det er snakk om.

Å skrive ut en drop out-elev får dermed betydelige økonomiske konsekvenser for skolen. I fylkene er det satt to eller tre datoer pr. år for når skolene skal rapportere og avklare frafall. De samler da opp de som har droppet ut i mellomtida. I Oslo er datoene 1. mai, 1. oktober og 1. februar. Det blir fort slik at hvis en elev egentlig er droppet ut i mars-april, så kan skolen velge å se det an lenger enn til 1. mai - og vente med å rapportere om endelig frafall til 1. oktober.

Deretter kan det ta noen uker å få rapportene gjennomgått og videresendt via ulike ledd i etater og administrasjon. De som skal jobbe med oppfølging kan dermed oppleve å få dem først godt ute i november. I noen bydeler med høyt frafall kan de da få ei lang liste med for eksempel hundre navn dumpende inn som skal følges opp. Ofte har den som skal jobbe med dette også andre store arbeidsoppgaver, og selv om de gjør sitt beste kan det ta sin tid å kontakte alle. Den eleven som droppet ut i mars-april kan da oppleve først å høre noe i desember, altså sju-åtte måneder senere.

I disse månedene vil mange kunne være i en vanskelig og utsatt situasjon, og bli ekstra sårbare for rus, psykiske plager, kriminalitet, radikalisering, mm. De kan føle seg «i løse lufta» - at de lever i et tomrom hvor ingenting skjer. Det er uklart hvem som har ansvar for å følge dem opp i mellomtida, og det kan også være at familien ikke er så velfungerende at de får gjort noe. Noen av drop out-elevene bor hos venner eller andre steder, og holder ikke kontakt med foreldrene eller er i konflikt med dem. Noen kan havne i problemer og miljøer som gjør det vanskelig å komme tilbake til et godt samfunnsliv igjen.

Det vil kanskje kunne svares at hvis det i noen tilfeller går flere måneder, er dette bare en glipp i et ellers utmerket system. Men da har i hvert fall frafalne elever som har fortalt sine historier til meg og de som jobber med dem i utsatte bydeler og kommuner, opplevd altfor mange slike glipp. Istedenfor å komme i forsvarsposisjon og benekte dette, tror jeg det er nødvendig å se kritisk på systemet og prøve ut andre måter å gjøre det på.

På to videregående skoler i Oslo har Nav-kontakten flyttet inn på skolen, slik at det der kan utvikles et nært samarbeid med rådgivere og lærere når en elev er i fare for å droppe ut. De kan da sette inn tiltak i tide, og får et større register å spille på når Nav er med på laget. Det kan også skreddersys tilbud utenfor skolen med tiltaksplasser og praksisbrev, som er en slags yrkesfaglig opplæring uten teori. Den ble innført i 2007 som et lovende alternativ for teoritrøtte, men i Oslo er det bare opprettet seks plasser på kokke- og service-linja, og i hele landet ligger tallet bare rundt hundre.

Denne gode erfaringen med Nav-kontakter på skolene burde settes mer i system og utvikles videre. Vi bør samle de ressursene som skal jobbe for å forebygge frafall i et fellesskap på skolene. Hvis vi gjør det til hovedregelen at elevene skal følges opp fra skolens side til de er 18 år, uansett om tiltakene foregår utenfor skolen, blir ansvaret klart plassert hele veien. Faren for at elever som dropper ut vil oppleve å bli gående i et slags tomrom, uten at noen tar kontakt, vil bli mye mindre. Ap’s landsmøte har vedtatt at vi bør prøve en slik ordning.

Det vil da også være naturlig at skolene ikke mister hele stykkprisfinansieringen for en drop out-elev. De bør få beholde en viss andel av den, så de får ressurser til å koordinere en langsiktig innsats rundt eleven i samarbeid med Nav, bydelens eller kommunens tjenester, skolehelsetjeneste, frivillige organisasjoner og andre. Når skolen hele tida holder i dette og har eleven i sine ruller, vil muligheten for at skolegangen en dag gjenopptas ligge nærere. Det er altfor tidlig i vårt utdanningssamfunn å skrive ut en 16- 17 åring fra skolen for godt. Etter 21 år uten noen nedgang i frafallet er det på høy tid å ta skjeen i en annen hånd og tenke nytt.