SELEKTIVT: Fylkesnes begår samme feil han anklager kongemakt og kirke for, mener Figenschow. Bildet er fra 2001-versjonen av Spelet om Heilag Olav på Stiklestad. Foto: Gorm Kallestad / NTB Scanpix
SELEKTIVT: Fylkesnes begår samme feil han anklager kongemakt og kirke for, mener Figenschow. Bildet er fra 2001-versjonen av Spelet om Heilag Olav på Stiklestad. Foto: Gorm Kallestad / NTB ScanpixVis mer

Bruk og misbruk av historie

Bjarkøy-høvdingens motiver for å gå imot rikskongen var neppe så altruistiske.

Meninger

Som middelalderhistoriker blir man glad for all oppmerksomhet perioden får i dagspressen, og takket være Torgeir Knag Fylkesnes har årets Olsok fått en litt annen vri enn vanlig. Det er likevel på sin plass å komme med noen innspill og klargjøringer til kronikken publisert på Dagbladet 29. juli.

I motsetning til hans uttalelser i iTromsø fredag 25. juli gjør Knag Fylkesnes innledningsvis en bedre jobb i å presisere at det er viktig å skille mellom kongen Olav Haraldssons liv, og utviklingen av kulten rundt helgenkongen St. Olav i tiden etter Stiklestad.

Uten å gå i detalj, kan man si at mange av poengene Knag Fylkesnes kommer med vedrørende de realpolitiske motivene bak maktkampen som utspilte seg i det norske riket i løpet av de siste årene av 1020-tallet er legitime.

Det interessante er at Knag Fylkesnes selv begår flere av de samme feil han anklager både kongemakt, kirke og andre å ha gjort i århundrene etter Stiklestad og helt frem til i dag.

De aller fleste konger, høvdinger og andre herskere i middelalderen brukte tidvis vold for å oppnå sine mål. Slik sett var ikke Olav Haraldsson noe unntak. Samtidig fortelles det også at han benyttet gavmildhet og overtalelse for å få det som han ville. Det samme gjorde nok Knag Fylkesnes' helt Tore Hund. Bjarkøy-høvdingens motiver for å gå imot rikskongen var neppe så altruistiske som Knag Fylkesnes vil ha det til. Som medlem av den tradisjonsrike Håløyg-slekten og dermed høytstående medlem av aristokratiet følte han seg sikkert truet av Olav Haraldsson og endringene han brakte med seg. - Ikke bare på vegne av landsdelen, men i høyeste grad også motivert av egne interesser.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Knag Fylkesnes utelater også å nevne at det ikke bare var patriotiske nordlendinger og trøndere som stod bak motstanden mot Olav Haraldsson på Stiklestad. Fra kong Olav rømte landet i 1028 var det Knut den mektige, som også regjerte i England og Danmark, som hadde kontroll over det norske riket. Det blir ikke nevnt i kronikken at det i praksis var denne kongen Tore Hund var alliert med. Om man vil bruke den typen anakronistiske begreper og koblinger som Knag Fylkesnes selv gjør, kan man også karakterisere Tore Hund og andre norske allierte som overløpere hvis samarbeid med en utenlandsk okkupasjonsmakt frembrakte Olav Haraldssons endelikt.

Poenget er imidlertid at denne typen begreper ikke hører hjemme i noen karakteristikker av middelalderen, det være seg fra en middelalderhistoriker eller en politiker.

Når denne selektive presentasjonen av Olav Haraldssons motstandere på Stiklestad så benyttes som argument for et politisk partis program er Knag Fylkesnes ute på ville veier, og det tenderer til misbruk av historie.

Kronikkens siste avsnitt, en tilnærmet tordentale om valg av historisk perspektiv, hadde vært helt grei dersom Knag Fylkesnes selv hadde forsøkt å presentere mer enn én side av historien om Olav Haraldsson, Stiklestad og St. Olav. Når han derimot gjør samme feil som han selv anklager andre for, faller mye av budskapet han kommer med på sin egen urimelighet.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook