Bruk og misbruk av historie

Bjarkøy-høvdingens motiver for å gå imot rikskongen var neppe så altruistiske.

SELEKTIVT: Fylkesnes begår samme feil han anklager kongemakt og kirke for, mener Figenschow. Bildet er fra 2001-versjonen av Spelet om Heilag Olav på Stiklestad. Foto: Gorm Kallestad / NTB Scanpix
SELEKTIVT: Fylkesnes begår samme feil han anklager kongemakt og kirke for, mener Figenschow. Bildet er fra 2001-versjonen av Spelet om Heilag Olav på Stiklestad. Foto: Gorm Kallestad / NTB Scanpix Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

Som middelalderhistoriker blir man glad for all oppmerksomhet perioden får i dagspressen, og takket være Torgeir Knag Fylkesnes har årets Olsok fått en litt annen vri enn vanlig. Det er likevel på sin plass å komme med noen innspill og klargjøringer til kronikken publisert på Dagbladet 29. juli.

I motsetning til hans uttalelser i iTromsø fredag 25. juli gjør Knag Fylkesnes innledningsvis en bedre jobb i å presisere at det er viktig å skille mellom kongen Olav Haraldssons liv, og utviklingen av kulten rundt helgenkongen St. Olav i tiden etter Stiklestad.

Uten å gå i detalj, kan man si at mange av poengene Knag Fylkesnes kommer med vedrørende de realpolitiske motivene bak maktkampen som utspilte seg i det norske riket i løpet av de siste årene av 1020-tallet er legitime.

Det interessante er at Knag Fylkesnes selv begår flere av de samme feil han anklager både kongemakt, kirke og andre å ha gjort i århundrene etter Stiklestad og helt frem til i dag.

De aller fleste konger, høvdinger og andre herskere i middelalderen brukte tidvis vold for å oppnå sine mål. Slik sett var ikke Olav Haraldsson noe unntak. Samtidig fortelles det også at han benyttet gavmildhet og overtalelse for å få det som han ville. Det samme gjorde nok Knag Fylkesnes' helt Tore Hund. Bjarkøy-høvdingens motiver for å gå imot rikskongen var neppe så altruistiske som Knag Fylkesnes vil ha det til. Som medlem av den tradisjonsrike Håløyg-slekten og dermed høytstående medlem av aristokratiet følte han seg sikkert truet av Olav Haraldsson og endringene han brakte med seg. - Ikke bare på vegne av landsdelen, men i høyeste grad også motivert av egne interesser.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer