Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Bruk og terningkast

DEBATTEN RULLER i platebransjen, og i går til og med på selveste «Dagsnytt 18» i kulturkanalen NRK P2: Er vi musikkanmeldere for snille mot norske artister med terningkastene våre? Er vi blitt helt OL på Lillehammer i huet? Brukes sekserterningen feil, eller er norsk musikk faktisk så bra for tida?

MUSIKKANMELDERI handler om mange ting. Det er forbrukerveiledning, folkeopplysning, kunstkritikk og underholdning på samme tid, oppsummert i det forhatte og forløsende terningkastet. Vi får snakke for oss selv først:

Dagbladet har anmeldt 83 norske cd-utgivelser til nå i år, og gitt to seksere - den ene til en retroutgivelse med Radka Toneff, den andre til Equicez-debuten «State of Emergency - Generation Equiz». Gjennomsnittet av disse 83 terningkastene - alle sjangrer, ep-er, konsert- og samleplater inkludert - er temmelig nøyaktig en firer. En bra vår, med andre ord.

DET DENNE debatten egentlig handler om, er ikke hvorvidt det kommer flere gode norske plater nå enn før. Det er det liten tvil om at det gjør. Både VG-lista og Hit40-lista dokumenterer, på hver sin måte, at norsk musikk både kjøpes og radiospilles i historiske kvanta. Dessuten: Sju av tretten «ukas album» hos premissleverandør NRK Petre har vært norske.

Debatten går derimot rett til kjernen av en helt annen problemstilling, nemlig hvordan norske anmeldere bruker skalaen fra én til seks. Det er rett og slett en Terningdebatt med stor T. Ut ifra et platekjøperperspektiv er dette like viktig som en debatt om strømprisene. Hvis sekserterningkastet nå ikke brukes om de framtidige, uangripelige klassikerne, men om plater anmelderne liker kjempegodt, så er det viktig å ha det i bakhodet når man lurer på om man må ha albumet til Maria Arredondo.

MEN MAN SKAL heller ikke underslå at terningdebatten også er et utslag av den i musikkbransjesammenheng klassiske backlashmekanismen. Når ting vokser seg for stort - det være seg grønsj, britpop, black metal, Röyksopp, Kaizers Orchestra eller i dette tilfellet norsk musikk generelt - er det plutselig ikke så moro lenger.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media