NYTT LANDSKAP: - Vi ser framveksten av et ganske nytt butikklandskap, der kontinuitet og litterær fagkunnskap kommer langt nede på ønskelisten, skriver informasjonssjef i Spartacus forlag om bokkjedene.  Foto: NTB Scanpix
NYTT LANDSKAP: - Vi ser framveksten av et ganske nytt butikklandskap, der kontinuitet og litterær fagkunnskap kommer langt nede på ønskelisten, skriver informasjonssjef i Spartacus forlag om bokkjedene. Foto: NTB ScanpixVis mer

Bruk ressurser på å samle kompetanse og erfaring rundt de sentrale innkjøperne i norske bokhandlerkjeder

Når man i den norske bokbransjen først gir så mye makt til kjedekontorene sentralt, så er mitt forslag å styrke dem ytterligere.

Meninger

Også Spartacus forlag har fått smake på gleden og handlefriheten som følger med en litterær bestselger. Og vi ser like tydelig som alle andre hvor avgjørende de store hyllevelterne er for at vi sammen skal makte å forsvare bokas posisjon i Norge.

Vår erfaring har lenge vært at om vi bare lykkes med å løfte fram en bok i offentligheten, så vil tilstrekkelig mange bokhandlere gi den en sjanse. Det handler om respons på lokal etterspørsel og om at boka finner sine ambassadører blant bokhandlerne. Vår forretningsstrategi har lent seg mindre på bestselgerne enn den har på den litterære offentligheten og på bokhandlernes evne, vilje og ikke minst kapasitet til å speile den. Man kan trygt si at dette er en livsfarlig strategi.

Våre erfaringer de siste sesongene er entydige: Bøker som tidligere ble behandlet som brødvarer, ses i større grad som katedralvirksomhet hos kjedene. Terskelen for å få en bok på kampanje er hevet, samtidig som det oppleves som mer dramatisk å stå utenfor. Vi merker at den litterære offentligheten skrumper inn og forandres, og at presseomtale og gode anmeldelser er vanskeligere å veksle inn i salg.

Det er imidlertid lite som tyder på at nordmenns interesse for vår type sakprosa plutselig er halvert. Jeg vil heller peke på svekkelsen av den tradisjonelle rollen som lokale bokhandlere har spilt i formidlingen og synliggjøringen av norsk litteratur. Og jeg vil rope et varsko om hva dette kan bety for breddelitteraturen på kort og lang sikt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Skal man diskutere bestselgerfokuset i butikkene, er det umulig å ikke dvele ved «kjedifiseringen» av norsk bokhandel de siste 15 årene. For med den ble maktforholdet mellom forlag og bokhandel snudd på hodet: Med ett stilte kjedene til forhandlingsbordet med ny tyngde og moderne forretningsmodeller hentet fra annen varehandel. I kulturforvirringen som oppsto, avga forlagene stadig nye deler av avansen. I stedet for å slåss mot kjedenes krav om rabatter, markedsstøtte og returrett, fokuserte forlagene på å vinne konkurransen med hverandre. Og da forlagene innså hvor pengene tok veien, kjøpte de største seg like godt inn i kjedene.

I et slikt perspektiv kan kjedenes nye makt også ses som en avmakt. I møtet med flommen av titler har kjedene sett seg nødt til å ta kraftige grep for å sikre lønnsomheten. Man har i liten grad lagt ned filialer, men heller redusert antall ansatte og satset på sentralisering, med toppstyrt kontroll over sortiment og varelager, slik at en stadig større del av butikkarealet nå fylles med kampanjevarer som forlagene betaler en betydelig markedsstøtte for. I praksis har det betydd at stadig færre butikker holder seg med egne fagansvarlige.

Kjedene har aktivt rekruttert en ny generasjon butikksjefer, gjerne unge, driftige kremmere med bakgrunn fra annen varehandel. De gis en krevende arbeidsinstruks der de skal fylle svært mange funksjoner, men der det vesentligste er å følge kjedens forretningskonsept. Kjedene legger også nye begrensninger på forlagenes kontakt med bokhandlerne, og det blir stadig vanskeligere å nå fram med relevant bokinformasjon. Vi ser framveksten av et ganske nytt butikklandskap, der kontinuitet og litterær fagkunnskap kommer langt nede på ønskelisten.

De mest dramatiske endringene ser vi i forholdet mellom lokale og sentrale innkjøp. Selv om det er store forskjeller mellom kjedene her, er trenden at de sentrale, forhåndsavtalte innkjøpene utgjør mer og mer av omsetningen ute i filialene. Det gir kjedene økte inntekter i form av markedsstøtte fra forlagene, som nå kjøper seg synlighet i butikk omtrent som matvareprodusentene gjør det i dagligvarekjedene. Og når de lokale bokhandlernes bestillerfunksjon svekkes, samles det skremmende mye ansvar på svært få hender på kjedenivå. De såkalt «kategoriansvarlige» innkjøpssjefene i kjedene er i ferd med å bli de mektigste personene i bransjen vår, med en unik definisjonsmakt over hvilke forfattere som skal nå fram til leserne. Samtidig har de antakelig bransjens tøffeste jobb, klemt i et vanvittig krysspress mellom lønnsomhetskrav fra egen ledelse og en flom av desperate forleggere. Kampanjetitlene velges i hovedsak under de halvårlige bokrådene, hvor et knippe bokhandlere i løpet av ei kort uke lytter seg gjennom hundrevis av forlagspresentasjoner. Noen av bøkene foreligger, men sannheten er at svært mange av titlene hvert år selges inn og kjøpes uten at verken forlagsrepresentantene eller noen i kjedene har lest dem. Det er ikke noe galt med bokrådsordningen i seg selv, den er blitt et helt nødvendig verktøy. Men man må ta bokrådets vurdering for det den er: en godt kvalifisert gjetning på hva som vil bli de beste salgsvarene neste sesong.

Problemet oppstår når man lar bokrådet blir den dominerende mekanismen for å velge butikkenes sortiment. En håndfull innkjøpsansvarlige kan aldri erstatte den samlede dømmekraften til alle landets bokhandlere.

Tradisjonelt har butikkene lokalt tatt rollen som de som fanger opp og viser fram de bøkene som kunden faktisk etterspør, og som forlagene eller kjedene har undervurdert. Det gjør også kjedekontorene i dag, men alt tyder på at de må ta et mye større ansvar for den rollen i framtida. Mitt råd er derfor dette: Bruk ressurser på å samle kompetanse og erfaring rundt de sentrale innkjøperne i norske bokhandlerkjeder. Gi dem tid og kapasitet til å følge opp forlagene og ta pulsen på det som skjer i den litterære offentligheten. Og ikke minst: Gi dem mandat til å kompensere for at bokrådet kun gir en forhåndsvurdering før leserne slipper til og fasiten kommer. Hele bransjen er tjent med at kjedenes innkjøpsprosess blir smartere, mer etterpåklok og dynamisk. Og bokhandlene må ta vare på flaggskipene sine: La de største filialene få større råderett over egne arealer. Dyrk litteraturformidlerne blant de ansatte, og gjør det meningsfullt for bokelskerne å oppsøke bokhandelen også de neste tiårene.

Teksten er en redigert versjon av essayet «Mammuten i rommet» i Prosa nr. 2.