Bruk ressurser på mannsforskning

Barne- og familieminister Valgerd Svarstad Haugland har en rekke ganger uttalt at likestillingskampen må fokusere på menn og mannsroller. Det er minst to argumenter for at dette er riktig. For det første er kvinners frihetsgrader i hjem og yrkesliv avhengig av at menn velger nytt i forholdet mellom arbeid og familie. For det andre vil en debatt om mannskulturer kunne sette et kritisk lys på uhensiktsmessige og gammeldagse maskulinitetsformer.

Mannsrollene er åpenbart i endring og forskjellen mellom menn sett i et likestillingsperspektiv er voksende. I denne situasjonen vil vi argumentere for at statsråden også må ville bruke ressurser på mannsforskning. Det er faktisk slik at mange av de endringer vi ser i forholdet mellom kjønnene og de endringer som foregår i menns roller, i liten grad er forstått gjennom forskningen.

Norge er et foregangsland hva gjelder kvinneforskning. Kvinneforskningen var med på å legge premisser for mange av de politiske endringsprosesser vi har sett i moderniseringen av det norske samfunnet. Det vil være naivt å tro at et så bestandig, tabubelagt og vanskelig tema som maskulinitet og mannsrollespørsmål er for mange menn, skal kunne diskuteres og problematiseres uten at det systematisk samles inn kunnskap.

Så vil enkelte innvende at vi jo har kunnskap om menn. Menn og menns liv er det forskningen i stor grad har dreiet seg om, og det er menn som selv har utøvet forskning. Det må vel være mannsforskning god nok? Slik er det heldigvis ikke. Mannsforskning markerer nettopp et brudd med den kjønnsblinde forskningen som gjør kvinner til kjønn (avviket) og menn til menneske uten kjønn (standarden).

Det er flere grunner til at vi trenger et kjønnsperspektiv på menn. Ikke minst har likestillingspolitikken bidratt til en endring i mannsrollene. Ett års foreldrepermisjon, der én del er gjort obligatorisk for far, tror vi vil vise seg som en av 90-årenes viktigste sosiale reformer. I tillegg til de politiske føringer som er lagt på mannsrollen, må menn endre seg av den enkle grunn at kvinner har forandret seg. Kjønn er ikke bare noe biologisk gitt, det er også en sosial konstruksjon. Menn og kvinner definerer seg i forhold til hverandre, og vi er alle med på å skape kjønnsroller gjennom hva vi gjør i hverdagen som menn og kvinner.

Det faktum at rundt 70 prosent av småbarnsmødrene i dag er yrkesaktive, skaper nye situasjoner for menn i forhold til egen identitet, jobb og familieforpliktelser. Dette poenget understrekes av at mange av dagens kvinner tar topp utdannelse. Et eksempel på en slik utviklingstendens er at det i dag er like mange kvinner som menn på prestisjefylte studier som medisin og juss.

Men også menn har nå større frihet til selv å velge hvordan de vil forme sine mannsroller. I det post-tradisjonelle samfunnet er mobilitet og en mangesidig identitet mulig. En trenger ikke lenger kjøpe hele «politiske pakker» der en, for å være en omsorgsfull far, også må spise biodynamisk dyrket mat, stemme SV og ha luta furugulv. Sammenlikner vi mange av dagens menn med forrige generasjon, ser vi at det er muligheter for overskridelse og nyskapning på mange områder og innenfor flere miljøer.

På enkelte arbeidsplasser er det i dag en viss åpning for at menn kan si de vil prioritere familien foran arbeidet. Frisettingen av tegn og symboler gir menn muligheter til å beholde en identitet som menn, samtidig som de kan spille på og leke med gamle og nye maskuline symboler. Selv om de fleste menn følger ganske tradisjonelle spor, er det ikke lenger én enerådende norm for hva «riktig» maskulinitet er.

Dette nye klima gjør det spesielt interessant å fokusere på menn i et kjønnsperspektiv og ikke minst se på konfliktlinjer mellom tradisjonelle maskulinitetsformer og mer moderne menn. Nye mannsroller åpner opp for å se på menn i lys av deres oppdragelse, de forventninger som stilles til menns prestasjoner og de posisjoner menn har i forhold til kvinner. En kjønnet fortolkning av menns liv vil gi oss ny kunnskap som igjen kan gi oss andre perspektiver på familiepolitikk og likestillingspolitikk. Da blir det lettere å diskutere både positive endringer i mannsrollene og negative utviklingstendenser knyttet for eksempel til vold og aggresjon.

Ikke alle menn har endret seg. Men vil vi at endringsprosessen mange menn befinner seg i skal fortsette, er det viktig å støtte forskning om menn. Som forskningsobjekter har menn bokstavelig talt vært kjønnsløse. Samtidig har menn ofte vært det objektet vitenskapen studerte. Menns liv var normen for mennesket, og forskningen satte i liten grad spørsmålstegn ved om verden også var slik for kvinner. Særlig problematisk ble dette i forhold til sosial- og samfunnsvitenskapen. Slik oppnådde menn en hegemonisk posisjon innen akademia, samtidig som kjønn ble skjøvet under teppet.

En av kvinnekampens viktigste seire var nettopp knyttet til forskningsfeltet. For å få fram viktige sider ved kvinners liv, trengtes mer kunnskap. Slik sett er kvinneforskningen en av de største omveltninger innen den moderne samfunnsvitenskap. Men den andre parten i den «kjønnsblinde» forskningen er det gjort lite med. I store deler av forskningen blir menn fremdeles betraktet som mennesket, det vil si en aktør uten kjønn. Så kort er vi kommet. I dag foregår det en usynliggjøring av menn som kjønnsvesener på altfor mange forskningsområder. Da blir det dårlig forskning. Professor i kjønnssosiologi Karin Widerberg går faktisk så langt som å si at menn er blitt «det annet kjønn» innen familie- og kjønnsrolleforskningen.

Menns endringsprosess trenger etter vår mening tre pilarer å stå på. Grunnlaget er lagt i kvinners nye rollerepertoar. Det utfordrer menn, og mange menn er nok etter hvert blitt dyktig lei av endel negative sider ved de tradisjonelle mannsrollene. En sen-moderne samfunnsform, der refleksjon over hva maskulinitet kan bety, åpner for nye arenaer for menn, og kjønnsdisiplineringen mellom menn er heldigvis ikke lenger like sterk. I tillegg kommer de politiske virkemidler. Her ligger Norge langt framme med ordninger som lang permisjon, fedrekvote og tidskontoordning. Men vi trenger også kunnskap.

Stadig flere studenter innen universitets- og høgskolemiljøer interesserer seg for menn og mannsroller. De skriver om menn og omsorg, nye pappa-roller, klemma mellom arbeid og familie, menns sosiale nettverk (og mangel på sådant), menn som slår, mannsroller i militæret osv. Problemet er at det finnes ingen koordinerende funksjon innen universitets- og høgskolemiljøet for mannsforskning, og talenter innen feltet går tapt. Vi mangler et bindeledd. Det er studenter, interesse og et gigantisk samfunnseksperiment på gang; nå trengs en organisering der mannsforskningen blir ivaretatt. I dag har vi Sekretariat for kvinneforskning i Norges forskningsråd, samt sentre for kvinneforskning ved de store universitetene. Det er bra. I tillegg trengs en satsning på feltet mannsforskning. Kunnskap om menn i et kjønnsperspektiv er avgjørende både for å fornye de teoretiske og empiriske sidene ved kjønnsforskningen og for videre likestillingsbestrebelser. Derfor bør vi ikke la mannsforskningen forsvinne i et begrep om kvinne- og kjønnsforskning. Vi trenger en eksplisitt mannsforskning, for å markere et brudd med en lang patriarkalsk tradisjon der et av de største tabuene nettopp har vært å vise menns kjønnede sider og fortolke menn i et kjønnsperspektiv.