STILLEGÅENDE PAGETURNER: Richard Fords «Canada» har mange glitrende partier, men forfatteren burde ha lagt ned pennen tidligere — 416 sider blir i meste laget, selv for en svoren Ford-tilhenger, mener Dagbladets anmelder. Foto: SIV JOHANNE SEGLEM/ Dagbladet
STILLEGÅENDE PAGETURNER: Richard Fords «Canada» har mange glitrende partier, men forfatteren burde ha lagt ned pennen tidligere — 416 sider blir i meste laget, selv for en svoren Ford-tilhenger, mener Dagbladets anmelder. Foto: SIV JOHANNE SEGLEM/ DagbladetVis mer

Bruk skalpellen, Ford!

Litt for langt fra kortprosaens mester.

ANMELDELSE: For 15 år gamle Dell Parsons og tvillingsøstera Berner ender barndommen den dagen politiet setter håndjern på foreldrene deres hjemme i stua. Dette er «Canada», den amerikanske forfatteren Richard Fords første utgivelse siden Frank Bascombe-trilogien, som startet med «Sportsjournalisten» i 1986, sikret ham en Pulitzer for «Uavhengighetsdagen» 1995 i og endte i «Hvor landet ligger» i 2006. Forventningene er høye. Og jo da, «Canada» innfrir — nesten.  

Stillegående pageturner

Allerede i første avsnitt avsløres dramatikken: et bankran og to drap. Men «Canada» er langt fra spenningsfylt action. Kall den heller en stillegående pageturner. Selv om romanen kommer med flere sjokkerende frampek om varslede katastrofer, er fortellerstemmen gjennomgående nøytral og udramatisk. Det er oppbyggingen som er relevant: hvordan kan to tilsynelatende normale foreldre få seg til å gjøre noe så ekstremt som å rane en bank? Hvilken effekt får avgjørelsen på de rundt dem? Ford lar 66 år gamle Dell forsøke å komme til bunns gjennom blikket og stemmen til ungdomsversjonen av seg selv.

Fords jevne, nærmest hypnotiske rytme og repetisjon i Dells historiefortelling de få ukene hvor livet hans tar en uventet tørn, er lavmælt samtidslitteratur på sitt beste, og flyter fint i Christian Rugstads sikre oversettelse.

Den konsentrerte, jordnære prosaen er tappet for metaforer, og bringer tankene over til Per Petterson (som Ford også har rost opp i skyene).

Før og etter

Det er en stor kløft i romanen: et før og et etter, og Ford beveger seg sømløst fram og tilbake mellom de to. Før bankranet består barndommen i å vente, å eksistere, uten å stille for mange spørsmål til tilværelsen. Dell sysler med sjakkspill og birøkt. Faren er i flyvåpenet, mora er lærer og hobbypoet som ikke finner seg til rette; Great Falls i Montana er bare en av mange byer familien har flyttet til takket være farens karriere. Når fortellingen starter er det 1960 og faren er ute av flyvåpenet. Han gjør den ene dårlige beslutningen etter den andre, før han overtaler kona til å bistå i et bankran for å tilbakebetale en gjeld han har pådratt seg. Den onde spiralen ender i katastrofe.

Skjebnebestemt

«Canada» er en «hva hvis»-roman. Det handler om skjebnen, om tilfeldigheter, og konsekvenser. Tidlig blir det klart at mora ønsker seg et annet liv. Skjebnen (dvs. graviditeten) vil det annerledes. Men også søstera Berner føler — i voksen alder — at hun har levd et liv på sidelinjen. Mens Dell smugles over grensa, velger hun å rømme. Der den unge Dell er opptatt av å forstå verden gjennom motsetninger og skjebnen, er den voksne Dell av en annen oppfatning. Han er lærer, og forteller elevene sine «at de ikke bør jakte for ivrig på skjulte eller motsatte meninger, heller ikke i bøkene de leser, men bestrebe seg på å se rett på tingene i fullt dagslys.»

Bruk skalpellen, Ford!

Mister grepet

En skal ha mye tillit til sine lesere ved å kalle en bok «Canada», men vente i over 200 sider før vi slippes inn dit. Kanskje like greit.

For i det Dell tas med til den øde landsbyen Saskatchewan og møter den mystiske og uberegnelige Arthur Remlinger, flyter historien utover som en sprukket eggeplomme.

Så langt har Dell bare hatt søstera og foreldrene å forholde seg til — en kjedelig, men trygg, boble — han vet ingenting om verden rundt seg, vet ikke hva som er normalt. Brått må han forholde seg til et landskap bestående av fulle jegere og røffe arbeidskarer. Han blir også vitne til to mord, men ingenting av dette synes å få like stor betydning som foreldrenes bankran. Man tar seg i å lure på om det er fordi Ford mister grepet om handlingen?

Bruk skalpellen!

Richard Ford er kjent som selve kirurgen blant nålevende amerikanske novelleforfattere: pennen er sylskarp, snittet er klart, han skjærer inn til beinet og luker vekk alt overflødig. «Canada» byr også på presise observasjoner, både på miljø- og personplan ­— flere av disse med full gåsehudeffekt — men bokas største problem er at den etter hvert blir for omstendelig, for gjentakende: den har for mange visdomsord og påminnelser. Nerven og klarheten, den langsomme oppbygningen og refleksjonene omkring det hverdagslige, som er bokas store kvalitet, fisler vekk når vi krysser landegrensa. Skalpellen burde ha vært brukt oftere.                                                        

Det mest interessante i lesningen av «Canada» er Fords utforskning av barn som lider under de voksnes feilaktige beslutninger. Det er den unge Dells observasjoner og forsøk på å forstå livet - ørsmå forandringer i foreldrenes humør og oppførsel etter ranet, for eksempel - som gjør boka verdt å bruke tid på, ikke de snåle typene i Saskatchewan.

Dells minner fra en tapt ungdom gir romanen et hint av melankoli — av at noe er avgjort. Livet er blitt levd, men vi forsøker fortsatt å finne ut av det. Akkurat her er Ford uslåelig.

Anmeldelsen sto på trykk i Dagbladet xx.xx.xxxx