SISTE FRIST: «Jeg tenker at jeg er i et yrke som er i revers i forhold til arbeidslivet ellers, og det liker jeg dårlig», skriver kronikkforfatteren. I dag er det siste mulighet til å stemme over avtalen mellom KS og Utdanningsforbundet. Foto: NTB Scanpix
SISTE FRIST: «Jeg tenker at jeg er i et yrke som er i revers i forhold til arbeidslivet ellers, og det liker jeg dårlig», skriver kronikkforfatteren. I dag er det siste mulighet til å stemme over avtalen mellom KS og Utdanningsforbundet. Foto: NTB ScanpixVis mer

Bruk stemmeretten din nå

Jeg er frykter at et ja vil gjøre at jeg angrer på at jeg ble lærer. Samtidig vil et nei kunne gå utover de som er grunnen til at vi har denne jobben: Elevene våre.

Meninger

Oppfordringen eller ordren eller hva jeg skal kalle den ligger i innboksen min. Avsender er Utdanningsforbundet. De har fremforhandlet en avtale på vegne av meg med KS som representerer kommunen jeg jobber i som ungdomsskolelærer. Jeg har jo som medlem gitt dem det mandatet. De har gjort den jobben for meg som jeg ikke kan gjøre selv. Og nå skal jeg si meg enig eller ikke. Men jeg vet ikke om jeg skal si ja eller nei. For når det kommer til antall kroner jeg skal få mer, så er det ikke så verst. Ikke for å være kommunalt ansatt uten mulighet til å forhandle personlig. Så der var de flinke i år.

Når det kommer til 7,5 timer arbeidsdag på skolen, vet jeg ikke helt. For det er ikke det at jeg ikke liker å være på jobben, der var jeg hver dag forrige uke og så ble det litt jobb på kveldstid og en del timer på søndag. Jeg elsker lærerjobben min. Jeg søkte meg til den helt frivillig. Og jeg visste hva jeg gikk til. Jeg er læreryrkets kamikazepilot; jeg er norsklærer. Jeg videreutdannet meg ved siden av jobb. Studiet ble finansiert på egenhånd og gjennomført i ferier, kvelder og helger. Jeg har 6,5 år høyere utdanning. Jeg planlegger å legge til to år til, eneste jeg ber om av arbeidsgiveren min er fri med lønn seks dager per semester. Pensumbøker, reise og opphold ved lærestedet har jeg tenkt til å betale selv. Jeg har jobbet mange år utenfor skolen og opparbeidet meg kompetanse som er gull verdt i jobben min som lærer i norsk og samfunnsfag.

Jeg er en begeistret lærer. Jeg mener bestemt at jeg er en attraktiv arbeidstaker. Hvorfor prøver da ikke kommunen å gjøre seg til en mer attraktiv arbeidsplass for meg? Jeg har sammenligningsgrunnlaget. Dette er det jeg er vant til fra mine to siste utenomskolske arbeidsgivere: 6 uker ferie i året. Mer lønn. Personlige lønnsforhandlinger. Fleksitid. Avspasering og overtidsbetalt for alt du var på jobb utenom ordinær arbeidstid. Mulighet for å jobbe hjemmefra. Tillit til at jeg tok ansvar for arbeidsoppgavene mine og overholdt frister.

Så nei, jeg har nok ikke mer fri i lærerjobben min. Jeg tjener definitivt ikke bedre. Jeg har ett ansiennitetstrinn igjen, så har jeg faktisk ikke utsikter til å avansere mer lønnsmessig før jeg går av med pensjon (og det er en del år til). Jeg har ikke mulighet til hjemmekontor, jeg må være på skolen hver dag fordi jeg har undervisning og faktisk tilstedeværelsesplikt utover disse timene. Jeg er heldig hvis jeg får mer enn 20 minutters spisepause. En dag i uka har jeg ikke pause og står med brødskiva i hånden i selvlysende vest utenfor skolen min der jeg har inspeksjon. Den dagen får jeg knapt vært på do før elevene går hjem kl 14.

FØLG DAGBLADET MENINGER PÅ TWITTER OG FACEBOOK

Jeg er så heldig at jeg jobber på en splitter ny skole så jeg har alle andre behov dekket som at jeg slipper å ta med en vifteovn hjemmefra eller kle meg i masse ull mens jeg sitter på en ødelagt kontorstol og fryser på arbeidsrommet (joda det skjer i mange norske skoler, har opplevd det selv). Jeg må absolutt ikke gå hjem kl. 14 hver dag. Jeg kan godt reise seinere, jeg kan ha samarbeidsmøter med kolleger og andre instanser i kommunen slik jeg har i dag.

Men den uken barna mine bor hjemme hos meg, har jeg i likhet med alle andre foreldre lyst til å kunne reise hjem litt tidligere så vi kan ha en relativt stressfri ettermiddag med lekser, middag, sosial omgang og aktiviteter. Når de har lagt seg, tar jeg frem PC og planlegger de beste undervisningsoppleggene jeg kan og retter og gjør alt det andre som lærerjobben min innebærer. Jeg gjør alt det jeg ikke får tid til i arbeidstiden for da er det masse annet som skal gjøres, som ikke står i avtalebok eller timeplan, men som følger med å være på et trinn med mer enn hundre individer med hormoner i fri utfoldelse. Det er få jobber du er i kontakt med hele følelsesregisteret til både andre og deg selv i løpet av en arbeidsdag.

Jeg er redd for at 7,5 timer tilstedeværelsesplikt er starten på noe jeg ikke helt vet hva er, men som kan gjøre jobben min litt mindre ok å være på. Jeg tenker at jeg er i et yrke som er i revers i forhold til arbeidslivet ellers, og det liker jeg dårlig. Jeg er redd for at hvis jeg stemmer ja, så kommer det noe annet om et par år som igjen får meg til å tenke at hvorfor skal lærere ha arbeidsforhold som er dårligere enn det andre har. Jeg er rett og slett redd for at jeg en dag skal angre på at jeg ble lærer og velge noe annet. Det hadde vært utrolig synd, for dette er verdens beste jobb. Samtidig er jeg redd for at et nei blir til streik. Og det går bare utover en eneste part i skolen. De som er grunnen til at vi har denne jobben: Elevene våre.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook