STERK PROSA: Ferdinand Von Schirachs roman «Collini-saken» har ikke det mest originale plottet, men er til gjengjeld særdeles god litteratur, mener vår anmelder.
STERK PROSA: Ferdinand Von Schirachs roman «Collini-saken» har ikke det mest originale plottet, men er til gjengjeld særdeles god litteratur, mener vår anmelder.Vis mer

Bruker aristokratisk nazibestefar som modell

Krim av sjeldent merke fra Ferdinand von Schirach.

ANMELDELSE: «Jeg var 12. I historieboka så jeg et fotografi av ham. Baldur von Schirach, leder av Hitlerjugend. Jeg kan fremdeles se det for meg.»  

Tilhørte Hitlers innerste krets Det var slik den tyske forsvarsadvokaten og forfatteren Ferdinand von Schirach oppdaget at bestefaren tilhørte Hitlers innerste krets. Baldur von Schirach var uttalt antisemitt, og giftet seg med datteren til en av Hitlers nærmeste venner, som altså ble forfatterens bestemor. Han var gauleiter — embetsmann — i Wien under krigen. Etter krigen ble han holdt ansvarlig for deportasjonen av østerrikske jøder, og dømt til tjue års fengsel. Under krigen skal han ha protestert mot behandlingen av jødene, og var, sammen med Albert Speer, den eneste som fordømte Hitler i Nürnberg.    

Den sofistikerte nazisten Baldur von Schirach var Hollywood-klisjèen av den sofistikerte nazist; familiemann, aristokrat, kunstelsker, belest. Barnebarnet legger ikke skjul på at bestefaren er modell for en av personene i romandebuten «Collini-saken»

Hans Meyer er en 82 år gammel styrtrik industrimagnat, som blir brutalt myrdet på hotellrommet sitt. Morderen er den sekstito år gamle verktøymakeren Fabrizio Collini, en tidligere ustraffet, hederlig og mild kjempe. Mordet er uvanlig brutalt. Collini skyter Meyer bakfra, for deretter å knuse ansiktet hans med støvelen sin.     

Som så ofte hos Schirach er det en forsvarsadvokat som er hovedperson. En ung idealistisk forsvarsadvokat som snart skal miste uskylden. For jus er ikke nødvendigvis det samme som rettferdighet, og det å grave i fortiden kan ofte bringe ulykke. I denne boka heter advokaten Caspar Leinen. Han blir satt til å forsvare Collini. En tilsynelatende håpløs oppgave, fordi morderen Collini villig tilstår, men nekter å si noe om motivet. Leinens oppgave forverres da han oppdager at offeret Meyer er identisk med bestefaren til hans barndomsvenn. Den milde sofistikerte bestefaren som var den eneste som brød seg om de to guttene da de var små.     

Nedarvet skyld Ferdinand von Schirachs har kun gitt ut de to novellesamlinger «Forbrytelser» (2011) og «Skyld» (2012). De er til gjengjeld hyllet av kritikere, og har toppet både tyske og internasjonale bestselgerlister. Etter mine begrep er de de beste og mest interessante kriminalfortellingene som er skrevet de senere årene. Romandebuten «Collini-saken» skiller seg i det ytre ikke veldig fra novellene. Den kan nærmest karakteriseres som en lang novelle. Tematikken er for så vidt også den samme: moralske problemstillinger rundt skyld og soning, jus kontra rettferdighet.  

«Med et navn som mitt har jeg egentlig aldri hatt noe valg», har von Schirach sagt om denne dvelingen rundt skyld, rett og galt, sannhet kontra løgn.

Men det er første gang han så direkte beveger seg inn i det tyskerne selv kaller «vergangenheitsbewältigung» - det å bemektige seg fortiden, og å prøve og forsone seg med en nedarvet skyld etter Holocaust. I denne boka dreier det seg om tysk justis etter krigen, og de dels skandaløse endringene i tysk lov, der de skyldige ble satt til å bestemme og omgjøre lovene etter eget forgodtbefinnende.   

Plottet i «Collini-saken» er ikke veldig originalt, litt skuffende forutsigbart til og med. Men så er det ikke i dramatikken von Schirach har sin styrke. Den ligger i stilen, i refleksjonene og dissekreringen av våre moralske begrep. Og så er det virkelig god litteratur, noe som er en sjeldenhet i den kriminallitterære verden.  

FORTIDA: Forfatterens nazistiske bestefar Baldur Von Schirach er modellen for offeret i «Collini-saken».
FORTIDA: Forfatterens nazistiske bestefar Baldur Von Schirach er modellen for offeret i «Collini-saken». Vis mer

Von Schirach skriver det en kaller klassikere; presist og vakkert, vemodig og erindringsaktig. Leinens barndomserindringer hos familien Meyer har mange paralleller til «Brideshead Revisited» av Evelyn Waugh. Unge Caspar Leinen som vokste opp med en mørk og taus far, og hvis barndom lysnet da han fikk tilbringe den med sin venn Philip og hans vakre søster Johanna - og altså gamle Meyer. Erindringer om fisketurer, lukten av sigarer, hete somre, den gamle som strøk ham over håret.

Det er muligens sin egen barndom forfatteren snakker om da han lar Leinen fastslå at «Alt dette stemte ikke lenger. Det kom aldri til å stemme mer».

Og så er det typene her, som han også i novellene er så god på å formulere: Den drevne og kyniske forsvarsadvokaten Mattinger, som advarer Leinen om at «Menneskene er ikke svarte eller hvite... De er grå». Det er den slu forretningsføreren som prøver å bestikke Leinen. Og det er den milde kjempen av en morder. Sorgtunge Collini som mot slutten fastslår at «De døde vil ikke ha hevn. Det vil bare de levende.»  

Og altså unge Leinen, som ødelegger sin barndom da han begynner å grave i fortiden. Men som altså ikke har noe valg. «Hvorfor har du ødelagt alt sammen? Yrket ditt er så forferdelig», fastslår en gråtende Johanna, Meyers barnebarn og Leinens store kjærlighet.