Det er, igjen, for noen, blitt et enten-eller. Med oss eller mot oss. Norge eller resten av verden. Flagg-pin eller FN-pin. Det er ingen tradisjon her til lands for at politikere skal gå med flagget på brystet. Men den fargerike, sirkelrunde pin’en som symboliserer FNs bærekraftmål, som den siste tiden har vært å se på brystet til medlemmer av regjeringen og kongefamilien, ble med en gang definert ut fra hva den ikke var.
Raskt ble det mumlet om hvorfor menn og kvinner i posisjoner ikke signaliserte sin tilhørighet til Norge, men til en overnasjonal organisasjon på den andre siden av havet. I mer skyggefulle hjørner av nettet fikk pin-bærerne det mest foraktelige navnet konspiratorikerne kan komme på: «Globalist».
Kravet om at det er nasjonaltilhørigheten og bare den som skal frontes er et nokså ytterliggående standpunkt i en debatt som har rast i tusenvis av år: Hvem er «vi», og hvem skal styre oss? Nasjonalstaten slik vi kjenner den er et nyere fenomen, og er blitt den dominerende formen for inndeling av makt og mennesker gjennom en lang historie der vi også har organisert oss i stammer, bystater og imperier.
Men selv om de moderne nasjonalstatene har vokst frem gjennom de siste par hundre årene, er opplevelsen av å være medlem i et distinkt fellesskap, som strekker seg utover familien og stammen, langt eldre enn som så. Den greske historikeren Herodot, som levde på 400-tallet før Kristus, beskriver en særegen «greskhet» på tvers av de greske bystatene. Norge, en av de gamle nasjonene i Europa, ble ytterligere konsolidert av lovene som ble revidert og utviklet under Magnus Lagabøte på 1200-tallet.
I det hele tatt kan det vi kaller en nasjon sies å dele en bevissthet som er knyttet til sted og tid, til et terrotorium og til territoriets historie. De deltar i de samme tradisjonene, selv om disse tradisjonene aldri er helt stabile, og er ofte, men ikke alltid, forent av et felles lovverk og et felles språk.
Slik blir 17. mai-festen
«Nasjon» og «stat» er ikke det samme, og har slett ikke alltid sammenfalt. Mens en «nasjon» kan sies å være en gruppe mennesker som deler et fellesskap av tradisjoner og historie, er en «stat» en administrativ, geografisk enhet. Det finnes nasjoner uten stat — kurderne er kanskje det mest kjente eksemplet — og det finnes stater som omfatter flere nasjoner, som Storbritannia. Et viktig årstall for den nyere oppfatningen av nasjonalstaten er 1648, året da freden i Westfalen gjorde slutt på den utmattende tredveårskrigen som hadde rasert store deler av det europeiske kontinentet.
Tredveårskrigen hadde vært et basketak om religion og makt som hadde trukket med seg de fleste av de europeiske stormaktene. Da den tok slutt, var partene blitt enige om noen prinsipper som skulle bli grunnleggende for fremtidig internasjonal rett: At alle land skulle respektere et annet lands suverenitet, det vil si at de ikke skulle legge seg opp i andre lands innenrikspolitikk, og at styresmaktene i hvert enkelt land skulle bestemme hva som skulle være rikets religion.
De katolske statsoverhodene som hadde drømt om å gjenerobre hele Europa på vegne av den sanne tro, måtte slå seg til ro med at det ville bli med drømmen. At historien etter freden i Westfalen har vært preget av stormakter som ikke akkurat har etterlevd prinsippet om å la andre land i fred, er en annen historie.
Men det er særlig de siste to hundre årene nasjonalstaten har blitt den sentrale geopolitiske enheten. Ofte var nasjonalstaten alternativet til å høre innunder et imperium. Bedre leseferdigheter, transportmuligheter og kommunikasjonsmidler gjorde borgerne i periferien av de store imperiene mer selvbevisste og kompetente, og irritasjonen over å bli styrt av en fjern og fremmed sentralmakt var voksende i mange deler av verden.
Nasjonalismen var for mange en del av kampen mot å bli utdefinert og undertrykket, i land som Norge var det på mange måter en radikal og demokratisk bevegelse. Men den hadde bestandig en mørk side, den bar i seg potensialet også til å bli et middel for nettopp utdefinering og undertrykking, for forfølgelse av jøder og minoriteter, av fritenkere og skeptikere. Så kom det 20. århundre glefsende, og nasjonalismen ble utgangspunktet for å kunne si at fiendene utenfor landets grenser og overløpere innenfor de samme grensene ikke fortjente bedre enn forfølgelse og død.
Erfaringene fra 2. verdenskrig gjorde det prekært å binde landene tettere sammen, gjennom handel og diplomati. Når klimaendringer truer kloden og store, globale korporasjoner dominerer økonomien er det overnasjonale grep og løsninger som må til. Samtidig kommer reaksjoner som minner om fortidens protester mot keiseren eller paven langt der borte: Mot å bli styrt av noen som er tusen mil unna deg og ikke kjenner kulturen din, og som lett kan mistenkes for ikke å forstå eller bry seg om vanlige folk i periferien.
På hvilket nivå maktutøvelse av forskjellig slag skal ligge, om det er på det lokale, nasjonale eller overnasjonale planet, er en kontinuerlig og krevende diskusjon. Men det som blir stående, og som må pukkes på, er dette: Et fellesskap utelukker ikke et annet. Du er ikke bare norsk, bare europeer eller bare verdensborger. Du lever på alle nivåer og har rettigheter og ansvar på hvert av dem. Og den som sier at du må velge, bruker en hersketeknikk med en uhumsk arv.
Lyst til å diskutere?
