REGJERINGSPROSJEKTET: Finansminister Siv Jensen (Frp) og statsminister Erna Solberg (H) sitter sammen med sentralbanksjef Øystein Olsen før sistnevnte skal holde sin årlige tale i Speilhallen i Norges Bank i vinter.. Helt t.v. sitter høyesterettsjustitiarius Toril Marie Øie, helt t.h. stortingspresident Olemic Thommessen. Foto: Jon Olav Nesvold / NTB scanpix

Bruker for mye penger, kunne sentralisert mer, nøler i sikkerhetspolitikken og somler med klimatiltak

Dagbladets kommentatorer har vurdert fire sentrale politikkområder for regjeringen.

Kommentar

Økonomi - vurdert av Ola Magnussen Rydje

SPANDERBUKSENE HAR VÆRT PÅ: Solberg og Jensen har brukt mer penger enn det som var langsiktig forsvarlig. Foto: Tore Meek / NTB Scanpix

Ansvarlighetens fall

Vi har en udisiplinert regjering.

Før høstens stortingsvalg vil det kjempes en innbitt kamp mellom regjeringen og opposisjonen om hvorfor vi har brukt oljepenger som «fulle Høyre-folk», for å sitere Jan Arild Snoen. Solberg stilte til valg på ansvarlighet, men endte med rekordforbruk: Regjeringen har økt oljepengebruken med 20 milliarder – hvert år – siden 2014.

KOMMENTATOR: Ola Magnussen Rydje er politisk kommentator i Dagbladet.

Regjeringens fortelling vil handle om oljeprisfall og omstilling: Da oljeprisen falt med om lag 75 prosent i 2014, ba sentralbanksjef Øystein Olsen folk om å forberede seg på vinter i norsk økonomi. Aktiviteten på sokkelen dalte, arbeidsledigheten økte.

Krisen fikk aldri fotfeste på det sentrale østlandet, men det var like fullt en nasjonal krise: Folk mistet jobben, statens inntekter falt, og økonomien behøvde en overhaling.

Svaret fra regjeringen ble klassisk motkonjunkturpolitikk: De pøste penger inn i økonomien for å holde aktiviteten oppe. Store samferdselsprosjekter ble framskyndet, offentlig sektor este ut. Men de krydret også med klassisk høyrepolitikk: Avregulering i arbeidslivet og skattelettelser.

Hvis vi kun lytter til regjeringens del av historien, er det grunn til å tro at det fungerte: Tre år etter oljeprisfallet må vi konstatere at det ble en kort vinter. Noen blader gulnet, andre falt av. Men treet står.

Nå gryr våren – også i nasjonalregnskapet. Vi har beveget oss fra forsiktig pessimisme til forsiktig optimisme. Det går bedre med norsk økonomi i dag, enn det gjorde for ett år siden.

Årsakene til økonomiens bedring etter oljekrisen er mange. En viktig bidragsyter har vært den lave kronekursen, som styrket eksporten. En annen er den lave renta, som bidrar til å stabilisere konjunkturutviklingen, og har gitt fart på boligprisene, låneveksten og boligbyggingen.

En tredje forklaring er lønnsveksten, som har vært lavere de siste tre årene. Det kan vi takke ansvarlige parter i arbeidslivet for. Et annet moment er arbeidsinnvandringen, som har gått ned. Hadde den ikke gjort det kunne ledigheten vært høyere.

Ingen av disse forklaringene skyldes regjeringens handlinger alene.

Hovedbidraget fra regjeringen har derfor vært de ekstra oljepengene. Uten dem ville det sett styggere ut. Det er ikke åpenbart at vi hadde hatt en nedgang, men vi ville heller ikke hatt særlig vekst.

Fordi regjeringens økonomiske politikk hovedsakelig handler om oljepenger og skattelettelser, er det to spørsmål som melder seg:

Brukte vi for mye? Brukte vi dem rett?

Solberg og Jensen har brukt mer penger enn det som var langsiktig forsvarlig. Økningen i pengebruken de siste fire årene har vært seks ganger så stor som det man kan påregne framover til 2030.

Regjeringen har ikke kun brukt oljepenger for å redde økonomien, men også for å konsolidere makt. Skyhøyt forbruk var prisen å betale for mindretall og støtte fra Venstre og KrF.

Nedturen etter oljeprisen ga en mulighet til å omstille og pusse opp: Men ansvarligheten Høyre har stått for, og skulle stått for, har vært fraværende.

Det etterlater Erna Solberg med et dårlig rykte som en trygg økonomisk administrator. Men det spørs om hun blir straffet for det av velgerne: Det går jo tross alt ikke så verst.

Les også: Regjeringens karakterbok - Dagbladet har vurdert statsrådenes innsats det siste året.


Kommune, region og politireform - vurdert av Martine Aurdal

BY MOT LAND: Senterparti-leder Trygve Slagsvold Vedum hamrer ofte løs på Erna Solberg (H) om sentralisering. Han har rett i situasjonsbeskrivelsen, men tar feil om problemet. Foto: NTB Scanpix

Skikkelig sentralisering

Regjeringen burde sentralisert enda mer.

By og land-konflikten har alltid vært sentral i defineringen av det politiske Norge. Senterparti-leder Trygve Slagsvold Vedum bruker denne skillelinjen for alt den er verdt, og hamrer løs på regjeringens reformer med harde slagord mot sentralisering. Han har selvsagt rett i at Erna Solbergs regjering sentraliserer, men det er langt fra så ille som Vedum skal ha det til. Vi kunne nemlig fått sterkere lokaldemokrati og mer effektiv styring ved å sentralisere enda mer.

KOMMENTATOR: Martine Aurdal er kommentator og debattansvarlig i Dagbladet.

Regjeringen har en superminister med hovedansvaret for den viktigste formen for sentralisering i denne perioden: Jan Tore Sanner. Kommunal- og moderniseringsministeren har hatt ansvar for regjeringens store prestisjeprosjekt, kommunereformen. Det har gått sånn passe.

Prosessen var dårlig planlagt, halvparten av kommunene hadde folkeavstemning før de økonomiske insentivene var klare og ingen visste hva de egentlig tok stilling til. For et år siden lå reformen an til å ende som fiasko, med noen få titalls kommunesammenslåinger til en kostnad av flerfoldige milliarder kroner. Det siste året har derimot Sanner vært tett på prosessen og sørget for en rekke historiske vedtak som gjør at antall kommuner nå blir det laveste siden formannskapslovene ble innført. Det kunne vært flere sammenslåinger om prosessen var bedre fra start, men vedtakene er solide og tvangssammenslåingene så godt begrunnet at det skal mye til for at de oppheves selv om Senterpartiet og Arbeiderpartiet vil åpne for det.

Regionreformen kom derimot deisende i kjølvannet. Den var enda dårligere forberedt, endte med dårlige kompromisser og ikke engang statsråden klarte å utvise et snev av begeistring for de til dels underlige sammensetningene som ikke har noe annet mål enn det langsiktige: en reduksjon i antall forvaltningsnivåer. Nå får vi like mange nivåer, men må bruke ressurser på å lage nye.

Hvis regjeringen isteden hadde begynt med å tegne kartet fra Stortinget, kunne de vist hvordan fungerende byregioner ville fått tilført større oppgaver og ressurser ovenfra. Det ville gitt et helt annet beslutningsgrunnlag for innbyggerne og kunne i praksis vært en sentralisering som overførte makt nedover til lokalt nivå. Den sjansen er nå forspilt, og vi vil fortsatt ha et lappeteppe av små kommuner som ikke kan løse store oppgaver alene.

Den såkalte Nærpolitireformen er det andre store grepet for regjeringens sentralisering i denne perioden. Navnet er blitt så pinlig at til og med statsministeren har sluttet å bruke det, sammenslåingen av politikontorer betyr selvsagt lengre reisevei for store deler av befolkningen. Men flere hovedgrep er gode og kan sikre jevnere kvalitet i tjenester over hele landet. Det er logisk og ressurssparende at tjenestemenn på åsted kan gjøre store deler av etterforskningen på stedet umiddelbart. Reformens store problem er at den ikke løser den skarpe kritikken fra 22. juli-rapporten: Politiet vil fremdeles være en tjeneste der de fleste oppgavene skjer på kveldstid og i helger – mens de fleste tjenestemenn er på jobb på dagtid og hjemme i tide til middag med familien.

Senterpartiet har rett i situasjonsbeskrivelsen, men tar feil om problemet. Skal man først sentralstyre, får man gjøre det skikkelig.

Klimapolitikk - vurdert av Geir Ramnefjell

KLIMA: Jan Tore Sanner, Vidar Helgesen og Per Sandberg i et intervju i vinter med Dagbladet om klimapolitikk. Foto: Jacques Hvistendahl / Dagbladet

Klimavegringskameratene

Det er ikke regjeringen som har drevet klimapolitikken videre, men støttepartiene og opposisjonen.

Høyre har ikke klima som en av sine hovedsaker i valgkampen, og i Frp er klimasaken fortsatt omstridt. Men klimaspørsmålet slipper de ikke unna. Det siste året har vist hvilken sprengkraft temaet har fått, og regjeringen har ikke kontroll på eksplosivene. Det er som om de ligger til mellomlagring på kontoret til klima- og miljøminister Vidar Helgesen, som ikke har myndighet til å finne en varig løsning. Regjeringsprosjektet holdt på å rakne under budsjettforhandlingene i vinter. Frp nektet å gå med på økte avgifter for bilistene, samtidig som samarbeidspartiene sto på sin avtale fra året i forveien om et grønt skatteskifte som skulle gi «betydelig reduserte utslipp av klimagasser».

KOMMENTATOR: Geir Ramnefjell er politisk redaktør i Dagbladet.

Denne plagsomme klimapolitikken kommer til å ri politikerne som en mare de neste årene også. Norge har tatt for få kutt, vi er blant de eneste landene i Europa som har økt utslippene siden 1990. Vi har heller ikke mange nok gode planer for hvordan vi skal få utslippene ned, som skal skje fort. Dermed kommer det til å bli en dragkamp, særlig i statsbudsjettene, om hvilke tiltak som skal iverksettes og hva prioriteringene vil gå på bekostning av.

Regjeringen har i utgangspunktet valgt en god strategi: de har koplet Norge på EU i klimapolitikken. Det er naturlig å samarbeide med våre største handelspartnere også i dette spørsmålet. Problemet er at regjeringen ikke har prioritert å foreslå hvilke kutt vi skal ta for å nå målet. Det kan best illustreres med et enkelt regnestykke:

Ifølge avtalen med EU skal Norge innen 13 år tilsammen kutte utslipp av 30 millioner tonn CO2 i transportsektoren, jordbruket, bygg- og avfallsbransjen. Vidar Helgesen la nettopp fram en stortingsmelding som viser hvor mye kutt vi kan få med den politikken regjeringen allerede har vedtatt: 16 millioner tonn – altså litt under halvparten. Men i stedet for å foreslå nye, lister regjeringen bare opp en meny med andre tiltak som i teorien vil kunne gi ytterligere 18 millioner tonn i utslippskutt.

Her er altså dynamitten som ligger på Helgesens bakrom.

Grunnen til at regjeringen nøler, er nok at de håper å kunne snike seg unna en del av regningen ved å utnytte en fleksibilitet i EU-avtalen. Det vil redusere kuttkravene fra 30 millioner til enten 20 eller 25 millioner tonn.

Dette er å lure seg selv. Regjeringen vet at utslippskuttene EU har planlagt ikke er nok til å holde seg under togradersmålet i Paris-avtalen. De skal gradvis strammes til. Norge trenger altså ikke regne på hvilke kutt vi kan unngå å ta. Vi må sannsynligvis gå i gang med en hel haug, og det raskt. Vår økonomi, som lener seg tungt på fossil energiproduksjon, vil ha særlig behov for omstilling. Gevinsten vil altså være dobbelt, hvis den gjøres på rette måten.

Regjeringens tilnærming til klimapolitikken er for så vidt systematisk, men svært forsiktig. Lyspunktet er klimaloven, som ble vedtatt nå nylig. Den gir bedre forutsetninger for det videre arbeidet, uansett hvem som vil danne regjering neste år. Men det kan vi takke støttepartiene for. Statsbudsjettet skal fra nå av fortelle hvilke klimaeffekter det gir. Og takket være opposisjonen får vi på plass et «teknisk beregningsutvalg» for klimautslipp. Dermed slipper vi kanskje at hver eneste klimadebatt ender opp med en tall-krangel om hvilke reelle utslipp tiltaket gir.

Forsvar og beredskap - vurdert av John Olav Egeland

AKUTT: På kort tid er forsvars- og sikkerhetspolitikk blitt et sentralt politisk tema. Foto: John T. Pedersen / Dagbladet

Famler med Norges sikkerhet

Verden er blitt farligere og truslene mot Norge mer komplekse. Likevel er regjeringens grep nokså nølende.

For ikke så lenge siden var forsvar, beredskap og nasjonal sikkerhet en stille bakevje i norsk politikk. Alliansepolitikken sto støtt som Dovre, trusselnivået var lavt og internasjonale regler og organer gjorde verden forutsigbar. Nå er situasjonen en helt annen.

KOMMENTATOR: John Olav Egeland er politisk kommentator i Dagbladet.

Donald Trump har skapt tvil om verdien av paragraf fem i NATO-pakten, den som garanterer hjelp fra alliansen i en krigssituasjon. Uten hjelp fra USA er Norge i praksis forsvarsløst. På en rekke områder er det uro eller usikkerhet: EU er i krise etter brexit og interne motsetninger, Russland brøt alle internasjonale spilleregler ved annekteringen av Krim, klimapolitikken kan gå av sporet etter USAs brudd med Paris-avtalen og sør og øst for Europa øker presset fra millioner på flukt. Samtidig knaker det globale systemet for politikk og handel i sammenføyningene. Et tegn på det er økende proteksjonisme og en større kløft mellom elitene og folket. Det er grunn til å tro at disse motsetningene vil øke etterhvert som robotisering og kunstig intelligens utraderer tradisjonelle jobbmuligheter.

På forsvarsområdet har regjeringen lagt fram, og fått vedtatt, en langtidsplan som vil tilføre nærmere 180 milliarder ekstra de neste tjue åra. Selv om Stortinget plusset på regjeringens opprinnelige forslag (165 milliarder) er det fremdeles vesentlig mindre enn hva forsvarsminister Ine Eriksen Søreide opprinnelig mente var nødvendig. Der led hun nederlag internt i regjeringen. Langtidsplanen vil heller ikke føre til at Norge når NATOs mål om at statene skal bruke to prosent av BNP til forsvar.

Planen har dessuten en rekke svakheter det ikke er gitt noen gode svar på. Det meste av investeringene ligger nokså langt fram i tid, selv om behovene på mange områder er akutte. Et stort problem er at hele planen bygger på enorme innsparinger i drift som er uavklarte og trolig urealistiske. Hærens rolle er ikke avklart, selv om den såkalte landmaktstudien nå er underveis. På viktige områder, bl.a. forsvaret langs kysten, bygges kapasitetene ned. Vi får et høyteknologisk forsvar med større ildkraft og flere missiler, en profil som er godt tilpasset NATOs og USAs interesser. Kritikerne peker på svekkelse av nasjonale forsvarsinteresser, og på behovet for å utvikle et bredere samarbeid i Norden og med land som Tyskland og Nederland.

Riksrevisjonens rapport om tilstanden i norsk beredskap ble et mareritt for regjeringen. Rapporten avdekket regjeringens manglende evne til å sikre viktige eiendommer, infrastruktur og samfunnsmessig virksomhet ved terror, sabotasje og kriser. Det gjorde ikke saken bedre at forsvarsdepartementet både forsøkte å sensurere rapporten og hemmeligstemple den. Da Dagens Næringsliv lekket innholdet, ble det også klart at både statsråder, politidirektøren og forsvarssjefen hadde gitt sterkt sminkede svar i Stortingets kontrollkomite.

I sum preges regjeringens politikk på forsvars- og beredskapsområdet av treghet og usikkerhet i møtet med nye trusler, nye nasjonale behov på det militære området og nødvendigheten av en bredere alliansepolitikk.