Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Bruker litteraturen til å hevde sin mening

Allerede i går skrev vi om Mo Yans kreative kamp mot samfunnets mørke sider.

NOBELPRISVINNER MO YAN driver en subtil kritikk av det kinesiske samfunnet - med burlesk litteratur. Sånn holder han seg på god fot med kinesiske myndigheter. Foto: AP/NTB SCANPIX
NOBELPRISVINNER MO YAN driver en subtil kritikk av det kinesiske samfunnet - med burlesk litteratur. Sånn holder han seg på god fot med kinesiske myndigheter. Foto: AP/NTB SCANPIX Vis mer

(Dagbladet:) Kinesiske forfattere som ikke skriver fra eksilposisjoner er henvist til fabler og anekdoter når de skal beskrive Kinas nyere historie.

Fristelsen til å forvandle tragedie til komedie er åpenbart overhengende. Noen balanserer hårfint på grensen til såpeoperaen.

TO AV DE Kina-baserte forfatterne som opererer i dette grenselandet har titler som er tilgjengelig på norsk nå: Mo Yan og Yu Hua. Begge er i Kinas litterære toppsjikt. Mo Yan omtales i disse dager som en av de ypperste kandidatene til årets nobelpris i litteratur.

Mo Yans romaner «Store bryster og brede hofter» og «Livet og døden tar rotta på meg» skildrer Kinas historie fra 1900-tallet til ca. 2000, sett med henholdsvis en ferm kvinnes øyne og diverse dyreøyne.

Yu Huas «Brødre» går fra Kulturrevolusjonen fram til vår tid, og betrakter Kinas utvikling med øynene til to halvbrødre, den ene en eiegod idealist, den andre en slu og korrupt entreprenør.

DET SISTE HUNDRÅRETS har vært usedvanlig begivenhetsrikt for den vanlige kineser. Det er en reise fra de snørte kvinneføtters tid, fra keiserdømmets fall, via okkupasjon og revolusjon, kommunisme, menneskeskapte sultkatastrofer og meningsterror, til økonomiske reformer, økt velstand - og rovdyrkapitalisme.

Kinas historie er ikke bare dramatisk; den er også retusjert, sensurert og kontrollert av de kommunistiske makthaverne.

Derfor er det et poeng å få den presentert fra innsiden. At den ikke kommer som troverdig dokumentarisme innenfra i denne omgang, må man til etterretning. I stedet går det an å verdsette de litterære tilleggskvalitetene som de to aktuelle forfatterne byr på.

SYMBOLIKKEN I Yu Huas «Brødre» er ikke til å misforstå. Den snille broren representerer de opprinnelige revolusjonære ideene, selvoppofrelsen og solidariteten, mens hans stebror, Skalle-Li, representerer karikaturen av Kinas velstandsutvikling: «Noen må bli rike først».

Skalle-Li skyr ingen midler i jakten på makt og rikdom. Hans vulgaritet - sansen for gullbelagte toaletter og jomfruer - er tatt helt ut i det ekstreme. Det er også romanens svakhet; den beveger seg fra en utsøkt vakker barndomsskildring til en heller anstrengt parodi på nyrike kinesere. Men du verden, vi tar poenget!

DE TO KINA-KRØNIKENE til Mo Yan beveger seg mer i magisk-realistisk retning. Her er superkvinner som dyrker jorda og avler barn med skiftende krigsherrer. Her er tenkende esler, okser, griser, hunder og aper - alt som reinkarnerte utgaver av en henrettet jordeier.

Mo Yans historieskriving er hakket mer subtil enn Yu Huas, men ikke mindre utagerende burlesk.

MO YANS LITTERÆRE CREDO uttrykker noe av dilemmaet til en Kina-basert forteller:

«En forfatter bør uttrykke kritikk og indignasjon over samfunnets mørke sider og menneskenaturens stygge sider, men vi bør ikke bruke en ensartet uttrykksmåte. Noen ønsker å skrike på gata, men vi må tolerere dem som gjemmer seg i egne rom og bruker litteraturen til å hevde sin mening.»