MÅNELANDINGEN: Gasskraftrensing på Mongstad i Hordaland skulle være regjeringens månelanding. Her fra oljeraffineriet. Foto: Aleksander Nordahl/Dagbladet.
MÅNELANDINGEN: Gasskraftrensing på Mongstad i Hordaland skulle være regjeringens månelanding. Her fra oljeraffineriet. Foto: Aleksander Nordahl/Dagbladet.Vis mer

Bruker tre ganger så mye på karbonfangst

Som på fornybar energi. Nesten uten debatt.

Karbonhåndtering. Troen på at store mengder CO2 kan skilles ut og deponeres i berggrunnen, tidsnok til at vi unngår farlige klimaendringer. Dette er en av hovedpilarene i norsk klimapolitikk. Dette er månelandingen. Jens Stoltenberg sier at den er «helt avgjørende» for at vi skal nå klimamålene. Alle som har noe de skulle ha sagt, støtter det. Fra Frp til SV. Fra LO til Natur og Ungdom. Karbonfangst- og lagring, forkortet til CCS, er stort i Norge.

De kritiske røstene er nesten ikke hørbare.  Eventyret startet på 90-tallet. Statoil ønsket å unngå CO2-skatt, og startet derfor med å skille CO2 fra naturgass på feltet Sleipner og pumpe den ned i berget. Så fikk vi Kyoto-avtalen og klimapresset økte. Gasskraftdebatten kom. Bondevik-regjeringen gikk av, Stoltenberg-regjeringen gikk på med et kompromiss: om man kunne klare å fange og lagre CO2 fra et kraftverk på Mongstad, kunne man dure i gang. Alle var glade.

I Tyskland, der det er aktuelt med CO2-deponering på land, er folk livredde. I Norge snakker vi om deponering under havbunnen, og få er bekymret. Her har miljøbevegelsen vært pådrivere. Bellona var først ute med å gjøre business ut av ideologi (bare i år har de fått 1.1 millioner kroner til CCS), så kom Zero. Også Naturvernforbundet og Natur og Ungdom er positive. Greenpeace og Framtiden i våre hender er imot, men det er det få som vet. Greenpeace innrømmer at de ikke har våget å flagge motstanden, fordi det er så upopulært. Det er en forsømmelse.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det må gå an å diskutere denne satsingen. CCS er det dyreste klimatiltaket av alle. Myndighetenes anslag viser at det vil koste mellom 1300 og 2250 kroner per tonn unngått CO2. De to siste årene har Norge brukt et par — tre milliarder på CCS. Det er tre ganger så mye som vi har brukt på fornybar energi og energisparing i samme periode. Knapt noe land bruker mer penger på CCS. Hadde det vært den magiske kvikkfiksen som det selges inn som, hadde det vært enkelt å støtte prioriteringen. Dessverre er det ikke det.

Vi vet at de teknologiske utfordringene er store. Gasskraftverket på Mongstad skulle ha rensing fra dag én. Det gikk ikke. Beslutningen om bygging av fullskala renseanlegg har vært utsatt flere ganger. Gasskraftverket går nå for fullt, uten rensing. Det vil tidligst komme på plass i 2020. Selve lagringen ses på som en mindre utfordring, blant annet på bakgrunn av gode erfaringer fra Sleipner. Gassnova og Statoil kartlegger nå havbunnen for å finne flere egnede deponier. Men selv om de finner det, vil ingen av dem garantere suksess. Vi snakker om lagring for tusenvis av år, der de første par hundre er spesielt kritiske. Vi vet at lekkasjer skjer og at jordskjelv kan inntreffe. Utslipp kan få miljøkonsekvenser. Vi må tørre å snakke om hvor stor sikkerhetsrisiko vi er villige til å overlate til kommende generasjoner. 

Det internasjonale energibyrået har slått fast at hundre punktkilder må være renset innen 2020 for at vi skal nå FN-målet om maks to graders oppvarming. Det virker ganske uoppnåelig. Klimaforsker Asbjørn Torvanger har regnet ut at dersom alle nye kullkraftverk bygges med full karbonhåndtering innen 2015, betyr det en redusert oppvarming på bare 0,5 grader i år 2100 i forhold til hva oppvarmingen blir hvis vi ikke gjør noe. Et overoptimistisk scenario bidrar altså bare med en liten bit av det kuttet vi trenger. Selv Statoil, som håper å en dag tjene penger på å deponere CO2 for europeiske utslippere, tror ikke at CCS vil løse alle våre problemer. Det kan komme noen deponier som kan ta unna noe, men de aner ikke når.

Mens staten satser nesten alle pengene og lar de beste hodene jobbe med gjemming av karbon, forsømmer den i kroner og øre det som faktisk vil bringe oss inn i et lavutslippssamfunn: sol, vind og energisparing. Tankevekkende nok er potensialet for CCS størst hvis vi ikke kutter ut fossile brennstoff. Prinsipper, prestisje, penger og frykt for klimaendringene har hausset opp karbonhåndtering i den norske klimadebatten. Skjevheten, når man ser på pengebruken opp i mot hvilke tiltak som gir hvilke kutt, er enorm. Misforstå meg rett. Vi bør drive med CCS også. Jeg tror vi får det til en gang. Det nytter ikke mase om datoer. Skal vi gjøre dette, må det gjøres på beste måte. Men det å tro at dette er den store løsningen, er feil. Det kan bli et supplement. Foreløpig er det et luftslott. En deilig drøm. Et Soria Moria under vann.

- HELT AVGJØRENDE Sier statsminister Jens Stoltenberg om karbonfangst- og lagring. Men CCS vil stå for en langt mindre andel klimakutt enn fornybar energi og energisparing. Foto: Håkon Eikesdal.
- HELT AVGJØRENDE Sier statsminister Jens Stoltenberg om karbonfangst- og lagring. Men CCS vil stå for en langt mindre andel klimakutt enn fornybar energi og energisparing. Foto: Håkon Eikesdal. Vis mer