FLERE BARN FÅR HJELP: Men barnevernet har ikke ressurser til å avhjelpe fattigdom hos familiene, og det ansvaret bør ligge hos andre etater, mener innleggsforfatterne. Illlustrasjonsfoto: Scanpix
FLERE BARN FÅR HJELP: Men barnevernet har ikke ressurser til å avhjelpe fattigdom hos familiene, og det ansvaret bør ligge hos andre etater, mener innleggsforfatterne. Illlustrasjonsfoto: ScanpixVis mer

Brukerne har stor tillit til barnevernet

Mer enn befolkningen generelt, skriver forskere.

||| BARNEVERNET: Tallet på barn som får hjelp fra barnevernet øker med om lag 1500 hvert år. Siden den nye Lov om barnevern ble vedtatt i 1993, har tiltak til barn som bor i foreldrehjemmet økt med ca 40 prosent. En stor survey av familier som er i kontakt med barnevern, er blitt utført av forskere fra Nordlandsforskning, Høgskolene i Sør-Trøndelag og Lillehammer, og Universitetet i Stavanger. Den viser at det store flertallet familier får det en kan betegne som velferdshjelp (avlastning, hjelp med barnehage- og SFO-tilbud, og økonomisk hjelp i beskjedent omfang.)

At velferdskomponenten i barnevernet er så omfattende, har sammenheng med at rundt 55 prosent av familiene har svak økonomi, og at mange mangler ulike former for sosial kapital og nettverksressurser.

Meget omfattende psykososiale belastninger finnes hos rundt en femtedel av foreldre og barn, og moderate belastninger hos et flertall.

ET FLERTALL av foreldre som ble intervjuet var fornøyd med hjelpen de fikk, og et stort flertall (i overkant av 70 prosent) hadde stor tillit til barnevernet i lys av sine egne erfaringer. Omtale av barnevern i media og samfunnsdebatt har ofte vektlagt et påstått dårlig forhold mellom tjenesten og brukere, men denne antakelsen er rett og slett ikke holdbart. Tvert imot er tilliten til barnevernet betydelig større hos brukere, enn hos befolkningen generelt sett. Mange opplever at hjelpen som gis er relevant i lys av barnas situasjon og problemer.

Slik sett kan en hevde at målsettingene som lå tilgrunn for omlegginger i barnevernet på 90-tallet, er blitt realisert.

FRA EN KRITISK SYNSVINKEL kan det være betenkelig at familier med svak økonomi og svake sosiale ressurser må få hjelp i form av velferdsytelser fra barnevernet. Vårt materiale viser at dette ofte skjer når NAV og andre instanser ikke gir tilstrekkelig hjelp. Dette vil kunne komme i veien for prioritering av intensive tiltak rettet mot familier som sliter med omsorgen for sine barn. Plassering av barn og unge i norsk barnevern i fosterhjem, barneverninstitusjon og lignende ligger fortsatt på et høyt nivå når vi sammenligner med Sverige og Storbritannia (hele 32 prosent av barn og unge registrert i norsk barnevern er plassert utenfor familiehjemmet).

En nærliggende hypotese er at strid om prioritering mellom velferds- og omsorgsrettede innsatser, stedvis svak bemanning i det kommunale barnevernet, og manglende evne/ressurser til å generere forbyggende tiltak for de mest utsatte barn som bor hjemme, resulterer i flere plasseringer som kunne vært unngått. At stadig flere barn havner i barnevernet, medfører et press som er vanskelig å håndtere.

PSYKISKE VANSKER som krever intervensjon og oppfølging er ifølge forskningsresultater meget utbredt blant barn i barnevernet. Forskningsbaserte anslag går ut på en forekomst på 35-40 prosent blant barn som bor hjemme og 70-90 prosent hos barn som er plassert. Nedslående nok fant vi at bare 16 prosent av barna i surveymaterialet hadde en diagnostisert psykisk lidelse. Denne underdekningen, som kan måle seg med lignende funn fra utlandet, viser at opptrapping i psykisk helsevern og kommunalt psykisk helsearbeid, ikke har ført til stor gevinster for barnevernets barn.

Forklaringene på dette kan være ulike, men underdekningen er et faktum. Situasjonen angående psykiske vansker er desto mer beklagelig fordi surveyresultatene viser at foreldre er meget opptatt av psykiske vansker hos ungene sine. En viktig plattform for samarbeid mellom foreldre og hjelpeapparatet svikter når så mange barn og unge ikke får kvalifisert hjelp.

KONKLUSJONEN ER AT barnevernet viser klare tegn på en omlegging der forholdet mellom brukere og tjenester er preget av tillit og anerkjennelse av behov fra foreldres side. Et hovedspørsmål er om kravene som stilles til barnevernet kan innfris i en situasjon der barnevernet har omfattende velferdsoppgaver.

Det er ikke riktig å hevde, slik enkelte gjør, at barnevernet er en skjult fattigkasse. Barnevernet forvalter overhodet ikke nok ressurser til å løse velferdsoppgaver overfor de ressursfattige deler av sin brukergruppe. Spørsmålet som må stilles er om barnevernet kan prioritere, og hjelpe de mest utsatte barn uten mer helhetlig grep som overlate velferdsoppgaver til andre aktører, og som kan sikre anstendig og adekvat helsetilbud til barna.