LILLEHAMMER: I «Skattepengene som forsvant» skriver Henning Carr Ekroll om fæle eksempler på offentlig sløsing og feilslåtte storsatsinger, som da arrangørene bak ungdoms-OL på Lillehammer brukte 900 000 kroner på å fly inn to skribenter fra USA.Foto: Geir Olsen / NTB scanpix
LILLEHAMMER: I «Skattepengene som forsvant» skriver Henning Carr Ekroll om fæle eksempler på offentlig sløsing og feilslåtte storsatsinger, som da arrangørene bak ungdoms-OL på Lillehammer brukte 900 000 kroner på å fly inn to skribenter fra USA.Foto: Geir Olsen / NTB scanpixVis mer

Anmeldelse: Henning Carr Ekroll - «Skattepengene som forsvant»

Brukte 900 000 på å fly inn skribenter fra USA

«Skattepengene som forsvant» er en urovekkende gjennomgang av offentlig sløsing.

«Skattepengene som forsvant»

Henning Carr Ekroll

4 1 6
«Morsomt, men litt for harselerende om tragisk uforstand»
Se alle anmeldelser

Henning Carr Ekroll, som til daglig jobber som nyhetssjef i Aftenposten, har samlet sammen fæle eksempler på offentlig sløsing, uvettig pengebruk og feilslåtte storsatsinger. Det er blitt en både fornøyelig, sjokkerende og deprimerende bok, spekket med treffende sitater fra famlende politikere og forfjamsede byråkrater. Boka har godt med tall og gir detaljerte framstillinger av hvordan de store satsingene har gått galt, skritt for skritt.

Den skandaløse sløsingen, som i Ekrolls perspektiv er et ran av «skattebetalernes penger», er gjerne resultat av inkompetanse på mange plan, kombinert med enorme ambisjoner om å lage banebrytende løsninger helt på egen hånd. Særlig IT-satsinger er sårbare, og det er stadig mangelen på kompetente «utviklere» som gjør at maskineriet skjærer seg.

Krypto-offentlig

Digre prosjekter som settes i gang ut fra visjoner om hva man ønsker, snarere enn konkret analyse av hvilke ressurser man har for å løse problemene, finner vi i Jernbaneverket, Oslo Sporveier, Vegdirektoratet, oljebransjen, politiet, forsvaret, havnemyndigheter osv. Alt sammen offentlige, eller krypto-offentlige virksomheter, der det er uklare relasjoner mellom pengebruk og ansvar.

Når vi hører hvor forbanna folk nå er i Stavanger-området fordi de skal bompengefinansiere infrastruktur, er det tankevekkende å se hvor mislykkede mange tidligere satsinger i området har vært. Toglinjer og bybane mellom Stavanger og Sandnes danner bakgrunnen. I den forbindelse ble PR-konsulenter betalt 50 000 kroner for å skrive kronikker. De skulle også «bistå med råd om hvordan bybanedirektøren skulle snakke med sin egen sjef,» ifølge Ekroll. Jeg tipper at sinnataggene på Nord-Jæren har sånt i bakhodet når de hyler mot bompengeskatt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vafler og doruller

Tullballet i idrettsorganisasjonene er velkjent, og det er deprimerende å se denne bokas sammenstilling av hvor ille dette faktisk er. Et eksempel som var nytt for meg: Under ungdoms-OL på Lillehammer «fant også ledelsen det fornuftig å bruke nærmere 900 000 kroner på at to skribenter fra USA skulle omtale arrangementet på nettstedet Around the Rings, som trolig er nokså ukjent for de fleste som ikke beskjeftiger seg med olympisk arbeid. De to ble flydd inn fra Atlanta på business class-billetter som kostet 68 000 kroner per person».

Dette er ikke i seg selv store summer, iallfall ikke målt mot de største pengeslukene. Det er likevel grotesk! Denne sløsekulturen på toppen av idrettsrørslas berg av hjemmestekte vafler og doruller levert på døra, er til å grine av. Hva slags mennesker er det som tar slike avgjørelser?

Folkeferd

Kanskje disse sløserne, de ukyndige og de likeglade har fellestrekk? Det skulle jeg gjerne sett nærmere analysert i boka. Er det et bestemt folkeferd som inntar lederposisjoner i slike sløseutsatte organer? Hva slags bakgrunn, utdannelse og nettverk har de?

Gjennomgående er det jo slik at de ansvarlige for milliardfadesene kommer ut av dem uten å lide personlige tap, iallfall ikke økonomisk. Sluttpakker og seniorkonsulentstillinger venter, gjerne kombinert med overgang til lederstillinger i beslektede organer. Finnes det eksempler på at slike folk blir ansatt i det reelle næringslivet? Det lurer jeg på.

Kjekkaserier

Forfatteren er tydelig oppgitt over hvor mye uforstand han har gravd fram, og det er kanskje grunnen til at han jevnt over holder en spydig, kynisk tone i teksten. Det er lett å forstå at han havner der, men det kler dårlig tekstens alvor. Vi kan le av formatet på tullballet, men det er bare trist at dette skjer igjen og igjen, uten særlige konsekvenser.

Teksten skjemmes av tekstlige kjekkaserier som virker forvirrende, irrelevante liknelser av typen: «For hver tiende dag som går, kaster Forsvaret like mye penger ut av vinduet som det ville kostet å kjøpe en ny, pansret feltvogn til Hæren» ... «Kostnadsoverskridelsen alene er større enn stillehavsnasjonen Naurus samlede årlige verdiskapning» ... «Overskridelsen tilsvarer kostnaden for seks kilometer firefelts motorvei, eventuelt penger nok til å kjøpe en Suzuki Ignis firehjulstrekker til nesten alle de 4300 innbyggerne i Sauherad i Telemark».

Less is more

Slike søkte liknelser blir mest språklige ablegøyer og helt umulige å forholde seg til for en leser som ønsker å fatte formatene. Noen ubetenksomme spark mot forskning forfatteren tydeligvis ikke skjønner vitsen med, gjør også framstillingen litt for populistisk. Dette kunne blitt en bedre bok uten at den måtte ofret sin harselas. Men akkurat som overfor sløsekulturen er det her på plass å minne om at less is more.