«Brukte han narkotika i Grotten?»

Kjent forfatter gir seg som følge av blåblå regjering. Les tiende kapittel av den politiske underholdningsromanen «Blåblåmandag».

Illustrasjon: Pål Dybwik.
Illustrasjon: Pål Dybwik.Vis mer

10. Harde fakta

Kapittelet der Elvis-posen virker og Jon Fosse legger opp som forfatter på grunn av blåblå regjering og bokloven.

Les 1. kapittel.
Les 2. kapittel.
Les 3. kapittel.
Les 4. kapittel.
Les 5. kapittel.
Les 6. kapittel.
Les 7. kapittel.

Les 8. kapittel.
Les 9. kapittel.

Karl Georg Byrkje hadde aldri hørt vitsen om mannen som gikk stup full opp en trapp og edru ned den samme etter å ha vært på toalettet. Han skulle til å foreslå at det var en svenskevits, men han visste at Geir og Kristenn — hei, der var vi visst på fornavn! — syntes fripris på bøker var den største svenskevitsen.

Nå levde han i en uvirkelig historie. Det han hadde i nesen, ga en metallisk smak i halsen og på gommene og en smak av uovervinnelighet i munnen. Han hadde vært utsatt for en Elvispose. Var det slik de holdt på? Var det denne type kartell Konkurransetilsynet omtalte bokbransjen som i sine rapporter? Gikk Jon Fosse på noe? Brukte han narkotika i Grotten? Dette kunne slå tilbake på kulturministeren, tenkte Karl Georg. Så raskt hadde han avvent seg med å være kulturforsker og en evig lei seg Venstre-mann og blitt en progressiv, personlig sekretær. Han kunne bli en Raske Roger i staben, han som strevde og strebet så mye at ingen så annet enn ambisjonene de trodde han hadde. Måtte passe seg for det, men så bra kunne han være. Så bra kunne Elvis ha det. Byrkje skulle ikke klage. Han skulle heller helle i seg en flaske Chablis uten å kjenne annet enn velbehag. Hvis han orket, svingte han hjemom Annemerete i slutten av måneden. Om Marie Bech trengte noe utført, utførte han det, vant som han var med å tjene kvinner. Hvis noen ba ham fly, var han rett mann og han kunne flakse litt foran Jon Fosse slik at Jon Fosse kunne skrive

Han flyg
sanneleg flyg han
det er han som flyg,
flyg gjer han,
han ja,
ja han,
sanneleg.

«Kom igjen, bitches» ropte Karl Georg Byrkje gjennom gardinet.
Jon Fosse kom mot bordet med glasset.
«Så du har lese meg, altså?»
«Lest? Mer enn det. Hjernen min har tørrjukka med hver linje», svarte Byrkje.
«Vel, det var ikke noe pjesist bilde», bemerket Geir.
Alle lo.
«Men Jon er ferdig med forfatterskapet nå. Forfatterskapet er ferdig med Jon», sa Geir med gravferdsstemme.

Karl Georg så seg rundt. Ansiktene var alvorlige. Alle så ut som de hadde fått et plutselig dødsbudskap og den som blunket først var nestemann ut. Bare Anne B. Ragde skrålet noe på trøndersk i bakgrunnen. Ingen ville være den første som brøt sammen.

«Helt ferdig», sa Kristenn.
Alle så på Jon Fosse.
«Jaja, då. Ferdig, ser´du.»

«Hva har skjedd?» sa Byrkje. Elvisposen kjørte et av de rødgrønnes ikke bygde hurtigtog gjennom hjernen hans. Alvorlig sykdom? Uvaksinerbar skrivesperre? Slått opp en gammel alkoholskade? Enda verre? Noe i familien? Psykisk? Lekk færing? Karl Georg Byrkje tenkte et øyeblikk at Fosse også hadde vært Venstre-mann som ikke kunne stemme Venstre, og derfor var inne i en krise, men slo det fra seg.

«Nei, du veit», sa Fosse.
De to andre sa i kor, og i ettertid syns Karl Georg Byrkje at han hørte nynorskmannen under bordet telle opp ein-to-tre-fir: «Det blir ikke plass til smale forfattere uten at bokbransjen får sikre seg gjennom en boklov.»

«Slike som Jon Fosse, stakkar, kan risikere å ikke komme ut. Det blir ikke bokhandlere igjen nord for Lillestrøm, i alle fall ikke i Strandebarm hvor han kommer fra og tre av fire hus, gjerne naustene også, har komplette samlinger av bøkene hans. Og de er lest. Folk der lever som Jon Fosse skriver. Du vet: Eg går, nei du går, andre vegen, nei du går ikkje, jo, eg går, må berre gå, må berre, eg kjem, nei, det er eg som kjem, vi kom begge to — slik lever Strandebarm. Slik lever alle småstedene med en smal forfatter i sin midte. Nå blir slike samfunn rasert. Amazon kommer til å kjøpe opp alle Jon Fosse-komplettene og nekte oss markedsadgang.»

«Nå tuller dere vel?», sa Byrkje.
«Og han skriver jo på nynorsk. Uten boklov vil nynorsken dø ut. Ingen kjærleik igjen. Ingen lengt. Ingen hug. Den dør ikke straks, selvsagt, men innen 2014 er over, vil nynorsken være utryddet.»
De bøyde seg inn over Karl Georg Byrkje.

«Så nå er det slutt, men det finnes sikkert mye fint vi kan oversette fra sejbokjoatisk» sa Geir Mork, «vi må forsøke å få folk interesserte i sejbokjoatisk språk, kultur og samfunn slik en samlet bokbransje viste landet en gullalder, en ny gullalder, fire store, så en gullalder, en gullalder for poesien, slik bokbransjen skaffet dette landet en identitet og ryggrad. Det blir en hard jobb. Først må vi finne ut hvordan det serbokroatiske flagget ser ut.»

«Og Jon, du kan gå hjem til Grotten nå. Hvile deg. Tenke på alt du har gjort for landet ditt. Du blir sikkert en siste forfatteren som bor i Grotten», supplerte Kristenn, «neste gang blir det høyst trolig...»
«...en sejbokjoat.»
«Riktig.»

Å høre Jon Fosse si «Ja-a, ja, takk for... no, ja, no» var som å være i en Jon Fosse-roman, som å ha fått eksklusiv tilgang til verdenskunsten i et lite rom, som å ha funnet gullbilletten til Willy Wonkas sjokoladefabrikk og så blitt smekket på kjeften like før det åndelige nytelsesklimaks. Karl Georg Byrkje holdt på å begynne å grine.

Hvorfor stemte ikke flere Venstre? Partiet nølte på landsmøtet, men sa de godt kunne forlenge unntaket fra konkurranselovene slik at bokbransjen kunne ha forutsigbarhet i noen år til. Hvorfor stemte han ikke Venstre selv da han sto i avlukket på Rådyrveien skole? Sedlene til Arbeiderpartiet og Venstre sto ved siden av hverandre. Karl Georg Byrkje hadde vært fast i troen siden han ble myndig, men 9. september 2013 gikk det galt for ham.  Arbeiderpartiet fikk stemmen hans. Han våget ikke ta sjansen på Venstre. Han fikk syner der i boksen. Han så Bård Hoksrud som helseminister snakke om at alle måtte passe egen BMI, han så Per Sandberg som samferdselsminister, han så en eller annen fyr fra tullingfløyen stavre seg ut over Slottsplassen, like bak Erna, rulle en røyk, tenne den, blåse opp i ansiktet på folk og si «Lufta er for alle». Han hørte fremskrittsungdommen synge Handlingsregelen, praktisk forkortet til Handlings-reglen siden skoleelevene måtte synge denne klokkeklart før hver skoledag i stedet for et halvsurt Jeg er havren i musikktimen.

Jon gikk. Karl Georg syntes han kunne kalle ham Jon etter i kveld. Han hadde bevitnet det siste av the late great Jon Fosse. Han ville løpe etter. Beina var villige, hjertet i galopp, men fire sterke hender holdt ham bak gardinet. Bokmakten holdt ham. Hælene skrapet mot sementen da de dro ham bakover og innover i lokalet. Det siste Byrkje så før mørket omsluttet dem, var nynorskens høye beskytter som ei bikkje under bordet, og han hørte et gjellende «dæ-æ-æ-æ-ven» fra Anne B. Ragde, i det minste Annemeretes favorittforfatter for tiden. Skulle han ikke få se Annemerete mer heller?

11. kapittel publiseres på Dagbladet.no i morgen.

FORFATTEREN: Vidar Kvalshaug.
FORFATTEREN: Vidar Kvalshaug. Vis mer