Oslo 20131206. Skuespiller Lena Kristin Ellingsen.  Foto: Jacques Hvistendahl / Dagbladet
Oslo 20131206. Skuespiller Lena Kristin Ellingsen. Foto: Jacques Hvistendahl / DagbladetVis mer

Brukte sin egen sykdom i rollen som «Mammon»-Vibeke

Lena Kristin Ellingsen (33) hentet fram sin egen angst for å spille Økokrim-etterforsker i «Mammon».

- Jeg hadde jo ikke løpt på over et år, og lurte veldig på hvordan det skulle gå, sier Lena Kristin Ellingsen fra dypet av en saccosekk.

I går viste NRK første episode av den norske thrillerserien «Mammon», der Lena Kristin Ellingsen spiller Økokrim-etterforsker Vibeke Haglund, som sammen med journalisten Peter Verås, spilt av Jon Øigarden, havner midt oppe i en sak som handler om makt, penger, liv og død. Et stykke ut i episode én blir Vibeke blir forfulgt på en løpetur i skogen, og må løpe for livet. Da serien ble spilt inn for to år siden var Lena Kristin akkurat i ferd med å bli frisk etter over et års sykdom. Etter mange måneder i mørke fikk hun diagnosen post-viral-tretthets-symptom - som en ettervirkning av kyssesyken. Hun fikk rollen mens hun var i London som et ledd i forsøket på å bli frisk.

- Det hadde jeg overhodet ikke trodd. Jeg hadde nærmest fortrengt hele prøvespillinga, jeg syntes ikke selv jeg gjorde det noe bra. Men tydeligvis må det ha vært et eller annet som funket likevel, sier Lena Kristin.

I kjøkkenvinduet i den gamle bygårdsleiligheten på St. Hanshaugen lyser ei adventsstjerne. En kaktusliknende vekst er pyntet til jul, og på gulvet i stua ligger sønnen Ivan på seks måneder og babler fornøyd. Samboer Trond Fausa Aurvåg sørger for fyr på peisen.

Allerede før første episode ble «Mammon» nevnt i samme åndedrag som «Broen» og «Forbrytelsen», og serien er allerede solgt til flere land. Tv-giganten Fox skal lage sin egen versjon på engelsk, og her hjemme starter snart innspillingen av sesong to.

Da innspillingen startet hadde alle skuespillerne bare lest deler av manus, og ingen, selv ikke vedkommende selv, visste hvem skurken var før helt til sist. Mens journalisten Peter stikker snuten inn i de villeste situasjoner, sitter Vibeke hjemme hos seg selv og nøster informasjon gjennom mer eller mindre lovlige datasøk. I den virkelige verden sliter hun.

- Vibeke er, skal det vise seg, et nervevrak. Hun sliter med angst og depresjon, og prøver å komme seg ut av det. Hun tror at hun gjennom å isolere seg skal klare å holde alt på avstand. I researchen leste jeg meg opp på temaet, og snakket med folk som har opplevd angst. Jeg måtte også hente fram min egen angst, selv om den ikke er i nærheten av å være så stor som hos henne. Men jeg har hatt øyeblikk hvor jeg har vært livredd, som å måtte gå på scenen uten å føle at jeg har oversikt. Å ha premierenerver er helt jævlig. Utfordringen som skuespiller er at angst ikke vises utenpå, sier Lena Kristin, og innrømmer at hun har vært redd for å overspille.

- Men jeg stolte veldig på regissør Cecilie Mosli, hun er en gave til skuespilleren.

Det verste hun selv har opplevd som skuespiller var da hun på kort varsel måtte overta rollen som Hedvig - og flere andre roller i «Vildanden» på Nationaltheatret. Hun lette og lette, men fant ingen knagger å henge spillet på, klarte ikke å finne de hjelpemidlene hun følte hun trengte. Hun var dessuten på scenen under hele forestillingen, så det var ingen steder å gjemme seg.

«MAMMON»: En million tv-seere fikk med seg premieren på «Mammon», der Lena Kristin Ellingsen spiller Økokrim-etterforsker Vibeke Haglund, som blir journalisten Peter Verås, spilt av Jon Øigarden, medsammensvorne i opprullingen av mysteriet.
«MAMMON»: En million tv-seere fikk med seg premieren på «Mammon», der Lena Kristin Ellingsen spiller Økokrim-etterforsker Vibeke Haglund, som blir journalisten Peter Verås, spilt av Jon Øigarden, medsammensvorne i opprullingen av mysteriet. Vis mer

- Jeg var nervøs i en time og førti minutter i strekk, det har jeg aldri opplevd før. Som regel går det over etter et kvarter eller en halvtime, så blir jeg varm i trøya og får fot. Her fikk jeg ikke fot, og det var virkelig ille. Jeg vil tro det er de samme symptomene man kjenner på når man har angst over lengre tid. Det har jeg også fått bekreftet av folk som er rammet av angst. Utfordringen som skuespiller er at angst ikke vises utenpå.

Lena Kristin vil ikke beskrive sin egen sykdom som en psykisk depresjon, den artet seg mer fysisk, men ja, hun kjente på flere av følelsene som etter hvert kommer til uttrykk hos Vibeke i serien.

- Føler du at din egen sykdom hjalp deg i rollen?

- Ja, absolutt. Jeg var ikke helt ute av min egen tilstand da jeg begynte å jobbe med serien, og det var den erfaringa jeg kunne bruke - i tillegg til øyeblikkene av sceneskrekk. Den apatien Vibeke opplever er noe jeg også har kjent på fysisk. Da jeg var syk ble jeg avstumpet og tiltaksløs. Jeg isolerte meg også, og syntes det var fryktelig slitsomt å forholde meg til andre mennesker. Da jeg var syk så jeg meg selv veldig utenfra, og syntes det vr ubehagelig å snakke med folk. Ikke fordi jeg var redd, men fordi ...

Hun tenker et øyeblikk. Blir alvorlig.

- Jo, jeg var kanskje redd. Men på en annen måte enn Vibeke.

Hun ble frisk gjennom hardt arbeid, og, mener hun selv, en kombinasjon av akupunktur og den omstridte mentale treningsmetoden the lightning process. I dag er energien tilbake.

- Er du redd for at det samme skal skje igjen?

- Nei. Ikke i det hele tatt. Nå kjenner jeg fort hvis jeg er ute av balanse, og jeg skjønner hva jeg må gjøre for å hente meg inn igjen. Jeg er blitt mye flinkere å planlegge livet mitt, og har sluttet å si ja til alt. Det er lett å gjøre når du er i starten av en karriere.

STJERNA FRA NORD: Lena Kristin Ellingsen er fra Saltdal i Nordland, og er glad for at stadig flere norske produksjoner åpner for at skuespillerne kan bruke sine egne dialekter - som i Mammon. Foto: Jacques Hvistendahl / Dagbladet
STJERNA FRA NORD: Lena Kristin Ellingsen er fra Saltdal i Nordland, og er glad for at stadig flere norske produksjoner åpner for at skuespillerne kan bruke sine egne dialekter - som i Mammon. Foto: Jacques Hvistendahl / Dagbladet Vis mer

- Var det vanskelig å lære å si nei?

Hun ler.

- Ja. Det ligger ikke helt i min natur.

Lena Kristin Ellingsen ble landskjent nærmest over natta i rollen som Karoline i NRK-serien Himmelblå, en rolle hun fikk Gullruten for. Hun hadde takket ja på flekken dersom NRK ville lage en runde to. I mange år jobbet hun mye. Da det gjensto noen få forestillinger av musikalen «Spring Awakening» på Oslo Nye Teater måtte hun innse at hun ikke klarte mer. Vibeke i «Mammon» ble den første store rollen etter sykdommen, og etter det har jobbene stått i kø.

2013 ble et viktig år for Lena Kristin. I juli ble sønnen Ivan født, og samme dag fikk hun en av hovedrollene i Nils Gaups kommende kriminalfilm «Glassdukkene». Hun spiller også i den neste store dramasatsingen til NRK, «Kampen for tilværelsen». På tampen av året ble hun også presentert som en i gjengen som neste år overtar den kunstneriske ledelsen av Torshovteatret i Oslo, sammen med Bernhard Arnø, Christian Skolmen, Henriette Steenstrup og musiker Simon Revholt. De har alle lekt sammen før, blant annet på Kruttårnteateret i Stavern, og skal bruke perioden til å utforske sjangeren musikkteater. Mens resten av Norge i år feirer grunnlovsjubileet har Torshovgjengen bestemt seg for å feire et annet jubileum, nemlig dansebandet Ole Ivars sine 50 år.

- Jeg liker tanken på at vi i Nationaltheatret, som er regnet som kulturens høyborg, tar tak i noe som tradisjonelt er regnet som lavkultur. Ole Ivars er et offer for den tankegangen, og det synes jeg er urettferdig. Hvem er det som bestemmer hva som er god og dårlig smak?

- Er det mye jåleri i skuespillerbransjen?

- Ja, det er det. Og det er det jo hos oss også. Det vi skal gjøre på Torshov er å blant annet å utforske musikalsjangeren, og den blir sett ned på av veldig mange i teatermiljøet. Men ting er ikke verken svart eller hvitt, det finnes så utrolig mange sjangre innen sjangeren. Vi ønsker å berøre folk, og musikk er ofte den letteste, mest umiddelbare veien inn til folks følelser. Det som gjør at Ole Ivars sin musikk treffer så mange er at den er så direkte og lettfattelig. Og man skal ikke kimse av det.

I forarbeidet til det som skal bli en forestilling i vår dro hele gjengen på cruise med Ole Ivars på Kiel-ferja. De møtte fansen som sto der med hjertet i hånda, og de møtte et band som møtte sine fans med den samme kjærligheten. Det er dette de ønsker å formidle på scenen, gjennom Ole Ivars tekster, og uten ironi - men med humor.

- Jeg tror Ole Ivars sitt publikum sjelden går på Nationaltheatret - og omvendt. Vi vil prøve å treffe begge de to publikumsgruppene. Jeg merker at når det er så mye fordommer innad i bransjen, så går vi litt i forsvar selv. Vi skal ikke tulle. Vi er glad i musikkteater, og vi er stolte av det. Vi skal lage musikkteater på vår måte. Men det hadde vært artig om vi kunne berøre Therese Bjørneboe (mangeårig teateranmelder i Aftenposten og gift med Dag Solstad, red.anm.) for å si det sånn.

Det var musikken som brakte Lena Kristin Ellingsen opp på scenen. Hjemme i Saltdal i Nordland drev hun med musikk og musikkteater, spilte fiolin og sang. Hun flyttet sørover for å begynne på Bårdarakademiet, så Teaterhøgskolen, og siden har hun vært her. En kort periode var hun vokalist i den anerkjente folkemusikkgruppa Hekla Stålstrenga. Den syngende nordlandsdialekten har hun beholdt godt, og også fått lov å bruke i mange roller - blant annet som Vibeke.

- Vurderte du noen gang å velge musikken?

- Ja, den var jo min vei inn i teateret.

Hun tenker seg om et øyeblikk, kikker ned på Ivan som har rullet seg rundt på gulvet, faller ut av samtalen et øyeblikk.

- Jeg tenker jo på å prøve og lage ei plate. Men jeg får aldri ut finger'n. Jeg tror ikke jeg kunne vært bare musikkartist, jeg har veldig stor respekt for dem som holder på med det, som skriver sine egne ting. Den driven har jeg ikke. Og er nok litt redd for å gå inn i det.

Allsidighet og ønsket om stadig å prøve noe nytt har vært et viktig stikkord gjennom hele Lena Kristins karriere. Det fikk henne til å trosse frykten og hoppe inn i rollen som Ibsens Hedvig i Vildanden, og også til å takke ja til rollen som politietterforsker i krimmen «Glassdukkene».

- Krim er gøy! Det blir nok også oppfattet internt som ganske enkelt, fordi det favner bredt og er folkelig. Som skuespiller er det ei utfordring å finne det som ikke er så opplagt, og finne det spesielle som gjør at en person blir interessant å følge.

- Hvilke roller drømmer du om?

SKUESPILLERKJÆRESTEN: Lena Kristin Ellingsen og Trond Fausa Aurvåg spilte i «Manndomsprøven» på Oslo Nye Teater. Her er de på premierefest for «Lilyhammer 2», der han spiller Torgeir. Foto: Berit Roald / NTB scanpix
SKUESPILLERKJÆRESTEN: Lena Kristin Ellingsen og Trond Fausa Aurvåg spilte i «Manndomsprøven» på Oslo Nye Teater. Her er de på premierefest for «Lilyhammer 2», der han spiller Torgeir. Foto: Berit Roald / NTB scanpix Vis mer

- Uff, det er et ekstremt vanskelig spørsmål, hva skal jeg si ... Jo, selv om jeg begynner å bli for gammel, så skulle jeg gjerne gjort Julie i «Rome og Julie». Det er kanskje et kjedelig svar, men den karakteren er fantastisk, og utvikler seg så mye underveis. Hun oppdager hvem hun er gjennom stykket.

Plutselig hever hun stemmen og fortsetter:

- Men jeg er vel omtrent dobbelt så gammel. Jeg får tørke vekk litt mascara og eyeliner, og ta litt Botox så ... Jeg har aldri gjort Shakespeare, og det kunne jeg tenke meg å fordype meg i. Eller «Peer Gynt». Eller Judas i «Jesus Christ Superstar».

Likevel - fjorårets største rolle var mammarollen. Egentlig har hun fortsatt mammaperm. Vesle Ivan har vært med mamma både til Tromsø og Indre Troms på filminnspilling, og har allerede debutert på kino og sett starten av «Den grønne sykkelen» - uten å bli overbegeistret. Foreløpig foretrekker han å ligge på fanget mens skuespillerforeldrene sitter hjemme og ser film.

- Jeg har hele tida visst at jeg skulle jobbe en del under permisjonen, så jeg har aldri følt at jeg bare har vært mamma. Andre ting har surret i hodet hele tida.

- Er det litt trist?

- Nei, jeg ville ikke vært disse prosjektene foruten. Når man jobber som frilanser må man forsake enkelte ting for å få andre ting gjort. Heldigvis har Tronds filmplan klaffet slik at det har vært mulig å kombinere. Og Ivan er jo et gull! Jeg er ikke så opptatt av å være en viss type mamma. Nå er han med oss på ting, og det har gått veldig greit. Etter hvert må nok vi tilpasse oss ham, men akkurat nå er det omvendt.

- Har det forandret deg å bli mamma?

- Nei.

GJENNOMBRUDDET: Rollen som Karoline i NRK-suksessen «Himmelblå» i 2008 gjorde henne landskjent - og ga henne Gullruten.Foto: Tom E. Østhuus / Dagbladet
GJENNOMBRUDDET: Rollen som Karoline i NRK-suksessen «Himmelblå» i 2008 gjorde henne landskjent - og ga henne Gullruten.Foto: Tom E. Østhuus / Dagbladet Vis mer

Jeg kjenner jo på et større ansvar, og en større forpliktelse, men det er en fin forpliktelse. Jeg føler at livet er blitt mer harmonisk. Nå har vi et anker i livet, vi trenger ikke lete etter det ankeret i oss selv eller hos partneren. Ivan er en forlengelse av oss to. Det er både fint og rart å tenke på.