HISTORIE: Hege Duckerts bok tar for seg objekter som illusterer historiske forandringer. Foto: Kagge forlag.
HISTORIE: Hege Duckerts bok tar for seg objekter som illusterer historiske forandringer. Foto: Kagge forlag.Vis mer

Anmeldelse: Hege Duckert - «Summen av små ting»

Brundtlands rosa sko

Vi trenger påminnere for å huske vår historie. Hege Duckerts bok er en slik.

Summen av små ting. Fra symaskin til selfiestang: 25 ting som forteller historien om Norge.

Hege Duckert

4 1 6
«Upretensiøs bok som vekker minner»
Se alle anmeldelser

Hva husker vi av det som har skjedd de siste tiåra? Er det hendelser som angår alle i Norge, eller husker vi best noe som vi selv har opplevd enten det er knyttet til hendelser eller til en konkret gjenstand?

Men hva så med det som har hatt størst innvirkning på oss alle? Og som har vært med på å endre folks holdninger, vaner og rutiner? Slikt som har blitt så innarbeidet i vårt liv at vi ikke lenger husker at det skjedde. Vi trenger påminnere. Bøker kan være slike påminnere.

Litterært har vi eksempelvis Cecilie Engers «Mors gaver» fra 2013 som ble en regulær bestselger. Noe av det samme er det bærekraftige i Ketil Bjørnstads ambisiøse titallsserie «Verden som var min». Forfatteren gjør nedslag i sentrale hendelser nasjonalt og internasjonalt fra 1960-tallet, og vever dem inn i sin egen historie.

Tingene som endrer oss

Det ligger et liknende perspektiv i Hege Duckerts kavalkade «Summen av små ting. Fra symaskin til selfiestang. 25 ting som har endret Norge». Gjennom 25 kapitler, der hun knytter personer og fenomener sammen med konkrete gjenstander, lykkes hun et stykke på vei å markere det som for henne er blitt sentrale merkesteiner i vår nære historie. Utgangspunktet er spennende og interessant. Ved å knytte en konkret gjenstand til personer som i de fleste tilfellene er kjent fra norsk politikk, samfunnsliv eller media gjennom et kvart århundre, perspektiveres tingen og skaper i de fleste tilfellene en aha-opplevelse for leseren.

Med sin lange fartstid som journalist og redaktør i Dagbladet har Hege Duckert en solid kunnskapsbagasje om personer som for de flestes vedkommende hører hjemme i den norske offentlighet de siste tiåra. I de aller fleste kapitlene tar hun utgangspunkt i én konkret ting som relateres til én utvalgt og representativ person: Spennet er stort, fra Gro Harlem Brundtland og Hallvard Flatland, til Jens Stoltenberg, Anne B. Ragde og Jenny Skavlan.

ROSA SKO: Brundtland-regjeringen foran Slottet 9. mai 1986. Her ser man Brundtlands rosa sko. Foto: NTB Scanpix / Helge Mikalsen.
ROSA SKO: Brundtland-regjeringen foran Slottet 9. mai 1986. Her ser man Brundtlands rosa sko. Foto: NTB Scanpix / Helge Mikalsen. Vis mer

Fra rosa sko til sykemeldingsskjema

Best er Hege Duckert når hun går tett inn på den enkelte personen som forbindes med en konkret gjenstand. Morsom, og sikkert ukjent for de fleste, er historien om Gro Harlem Brundtlands rosa sko som hun stilte med på Slottsplassen i 1986, der hun står sammen med sin nyutnevnte regjering, hvorav åtte av de atten var kvinner. Eksemplifisert gjennom de rosarøde, høyhælte skoene, skriver forfatteren en konsentrert likestillingshistorie som gir overraskende innsikt og forbløffende detaljer.

Sterk er også beretningen som vi får om statsminister Kjell Magne Bondeviks depresjon og påfølgende sykemelding som på sett og vis var med på å menneskeliggjøre en tabuert sykdom, ikke minst fordi en statsminister også måtte levere sykemelding.

Av de gjenstander, artefakter og ting som Hege Duckert bruker som startblokk i de 25 kapitlene som jeg mener har hatt aller størst innvirkning på oss, er likevel modemet som pioneren Gisle Hannemyr utviklet tidlig på 1990-tallet, og Ketil Stokkans koloss av en mobiltelefon som han transporterte med seg under Melodi Grand Prix i Bergen i 1986. Begge disse gjenstandene ble starten på det som kanskje har hatt aller mest innflytelse på vårt liv de tre siste tiåra.

Ikke alt like illustrerende

De tallrike eksemplene treffer etter min mening ikke alltid blink. Det kan være at personens liv og gjerning er av en slik art at tingen som skal konkretisere noe allmenngyldig, ikke kommer klart og overbevisende fram. Etter min mening er for eksempel barnevogna til Aslak Sira Myhre ikke en så bærende markør at den symboliserer pappa- og foreldrepermisjon og likestilling. Om PIN-koden til Yngve Slyngstad er noen innertier for å illustrere oljefondets enorme pengebinge, kan man selvsagt diskutere. I sum har likevel Hege Duckerts bok blitt ei lettlest, upretensiøs bok som vekker minner som vi kanskje har glemt.