Brune duetter

Ane Brun liker å jobbe i team .

CD: Noen ganger skulle man nesten tro at Ane Brun har tatt patent på den norske høstmelankolien. Jenta vikler låtene sine inn i et sårt singer/songwriter-spinn, og hekler så fast litt Jeff Buckley- /Elliot Smith-inspirert vemodighet.

Andres låter

Med andrealbumet «A Temporary Dive» klarte hun å gitarklimpre seg opp på førsteplassen av VG-lista - godt hjulpet av Skavlans «Først og sist» og Ron Sexsmith-duetten «Song No. 6». «Duets» består bare av duetter, og med unntak av nevnte «Song No. 6» er alle låtene skrevet av andre enn Ane Brun selv. Syd Matters\' neddempede åpningslåt «Little Light» består av nynnende Leonard Cohen-tristesse.

Sam Browns «Stop»

Ellakaris «Across The Bridge» er svevende pianosær à la Kate Bush, og sammen med Liv Widell tørker Ane støvet av Sam Brown-låta «Stop» (som også var med på «My Lover Will Go»-ep-en). Fra å ha vært en vokalvrengende åttitallshit, er den nå knitrete og folkdempet. Vi får til og med et Country-Madrugada som er så værblåst at det høres ut som Midnight Choir. Og selv om «Lift Me» dessverre er et av platas svakeste spor, kler Anes stemme lyden av Appalachian-fjellene.

Fryser ikke på ryggen

Likevel får man aldri jøss-jeg-fryser-på-ryggen -følelsen fra tidligere Ane Brun-spor som «My Lover Will Go». Selv om det er Anes unike stil som binder de ulike låtene sammen, trekkes hun mer ned enn opp av gjestene sine. Låtene er rett og slett ikke bra nok, og selv om man nok kan se på «Duets» som et kuriøst overskuddsprosjekt, er Ane så absolutt best når hun ikke er gjest i eget hjem.