Brune spøkelser får nytt liv

Jahn Otto Johansen har skrevet ei viktig bok om et alvorlig tema. Synd den ikke er bedre.

«Kolonialen Exotica ble påtent og tilgriset med hakekors onsdag kveld,» meldte NTB torsdag 26. september. Butikken drives av en kurdisk familie, og hendelsen kunne gått rett inn i Jahn Otto Johansens bok av året.

Han var i mange år NRKs korrespondent i Berlin. I årets bok er det som om han også har base i Tyskland. Det er ikke uten grunn. Den historiske forbindelsen mellom Tyskland og nazismen gjør både tyskere og utlendinger særlig vare for tysk rasisme og høyreekstremisme - vel å merke i det tidligere Vest-Tyskland.

For i øst er situasjonen en annen. Uhyggelig nok kan Johansen fortelle hvordan hele landsbyer der er preget av skinheads og av en allmenn aksept av fremmedfiendtlighet.

Offer/overgriper

Men han holder seg ikke bare i Tyskland. Som tittelen tilsier, skriver han om Europa, og forteller om enkelthendelser og mentalitetstrekk i blant annet Frankrike, Nederland, Storbritannia, Polen og Russland. Ingen av disse kapitlene er videre lystelig lesning; gjennomgangen av situasjonen i Russland er spesielt viktig - fordi Johansen påpeker i hvilken grad antisemittisme nesten er en integrert del av russisk politikk og kirkeliv. Motstanden mot rasismen er på det nærmeste ikke-eksisterende.

Johansen bringer mange eksempler på at vi ikke skal ha noen illusjoner om at folk og menneskegrupper som er blitt forfulgte, vil være vaksinerte mot rasisme i egne rekker. Han går til individualpsykologien for å finne løsningen på paradokset: Slik det mennesket som er blitt utsatt for overgrep, lett selv blir overgriper, slik blir også et folk som har vært utsatt for forfølgelse, lett til forfølger selv.

Et annet trekk Johansen framhever, er at i land som er blitt utsatt for brutal terror og plyndring, kan det bli vanskelig å ta et oppgjør med fortida. Den berettigede selvforståelsen som offer sperrer for innsikten i at man selv også kan være overgriper. Johansen hevder dette i forbindelse med Polen; jeg tror det også kan anvendes på Russland og andre tidligere kommunistland, fordi befolkningen forstår seg som offer for en totalitær stat, og derfor har vanskelig for å innse at de selv også kan være overgripere.

Mangel

Noe av det viktigste i Johansens bok er imidlertid hans påpekning av den glidende overgangen fra fremmedfrykt til rasisme og stilltiende toleranse overfor rasistisk trakassering og etter hvert overgrep. Her har han noen velbegrunnede spark mot Norge, og stiller blant annet spørsmål om hvorfor UDI plutselig ble så effektive da de behandlet asylsøknadene til bulgarske sigøynere.

«Den brune fare» er ei viktig og betimelig bok. Den viser at nynazistene ikke bare er en gjeng pøbler, men at det brutale tankegodset ligger under overflaten flere steder i Europa - og at kampen mot rasisme foregår kontinuerlig.

Men boka lider av en alvorlig mangel: Den virker som om den ikke er helt ferdig redigert. Den er som en katalog, en oppramsing av store og små enkelthendelser, ispedd egne opplevelser og kommentarer.

Riktignok finnes det også mye refleksjon og årsaksanalyse mellom alle detaljene, men de står i fare for å drukne i den flommen av fakta, navn og motstandsløse setninger som møter leseren. Det er synd - ikke minst fordi det kan hindre lesingen.