Brunstig drøm

Catrine Telles «midtsommernattsdrøm» er en kjærlighetserklæring til begjæret. Så får det heller skrangle litt underveis.

TRONDHEIM (Dagbladet): Det snakkes mye pent om blomster og forelskelse i Shakespeares «Midtsommernattsdrøm», men det handler minst like mye om drift, begjær og rå makt.

Hertugen av Athen har tatt seg en brud, med våpen og makt, og skal feire bryllup. En borger i byen har problemer med datteren Hermia, som ikke vil gå inn i tvangsekteskap med Demetrius. Så pappaen ber om hertugens tillatelse til å ta livet av henne, slik loven gir ham rett til. Hun flykter inn i skogen med sin elskede Lysander. Og slik begynner altså en komedie.

Glorete lekkert

På Trøndelag teater har teatersjef Catrine Telle selv satt i scene, i en utrolig scenografi av Andrej Kreutz Majewski. Her er kitch og fargeprakt, med grønn skog (med juletrebelysning) og speilblankt scenegulv, og i bakgrunnen et enormt bilde, i gullramme, av en athensk tempelbygning - som i siste akt dukker opp igjen, snudd opp ned der scenens karneval når sitt høydepunkt. Det er glorete, fargesterkt og bare lekkert.

På hoffet og i borgerskap snakkes østlandsk, mens borgerskapets barn, folket og alveverden alle snakker trøndersk. Oversettelsen har foten klart tyngst på det komiske, lett på det poetiske - men diksjon og presisjon i uttale kunne vært bedre, her sleit man med å få med alt.

Telles regi trives i det burleske, det groteske og det røffe. Her er ungdommen store, kåte barn, som i skogen lærer at drift, begjær og kjærlighet slett ikke er en og samme sak. Ingen kan være trygge på hvem de er, eller hvem de elsker. Og ingen kan være trygg på Puck - her en alvekongens narr og en kvinne, en splittet kvinne, som gjerne forfører sovende athenske ungjenter mellom sine arbeidsoppgaver med kjærlighetsdråpene.

Kjærlighetkrangelen mellom de unge blir ofte mer slåsskamp i storefri enn poesi, og menn og gutter er her så fornøyd med seg selv at det er vanskelig å skjønne hva de trenger kvinner til -eller kvinner dem.

Sann kjærlighet

Sentralt i stykket har Shakespeare plassert en skuespillertrupp, glade og ubehjelpelige håndverkeramatører som setter opp et stykke til bryllupsfeiringen. Mye av den sanne kjærligheten i oppsetningen må gå til dem, og Anders Baasmo Christiansen gjør en prestasjon som skredderen som en natt i skogen skapes om til esel - og det både oventil og brunstig nedentil. Han forføres av en alvedronning og hersker som en Jeppe i alvekongens seng før han gjenskapt som skredder Rennbom dagen etter gjør sitt livs rolle som tragiske Amatør-Priamus.

Anders Christiansen klarer der det virkelig vanskelige - å spille dårlig teater oppriktig godt, så vi blir glad i rollefiguren. Før altså en irritert hertug vil feire bryllup, og lar skuespillerne henge. For Catrine Telles oppsetning er en lekekasse, også brukt på alvor.

Les mer på hjemmesidene til Trøndelag Teater.

<B>SOMMERNATTENS BREKING:</B> Utstyrt som esel ender skredder Rennbom som en annen Jeppe i alvedronningens seng. Anders Baasmo Christiansen som Rennbom og Mona Jacobsen som Titania. Trond Peter Stamsø Munch (t.v.) som alvetjener.