Brutal debut

I en bokhøst hvor våre fremste lyrikere har fått påklistret samlebetegnelsen «flinke håndverkere», samtidig som de kritiseres for ikke å nå leserne på et emosjonelt plan, debuterer Arne R. Pettersen med en diktsamling som absolutt ikke kan sies å være «flink». Derimot står den i fare for å gi flere emosjonelle opplevelser enn hva en leser kan makte å ta.

Bokomslaget, som er laget av presset blomsterpapir, står i skarp kontrast til den rå tittelen. Selv om «Kjøttøyeblikket» gir mange ulike signaler, trenger en ikke lese mange dikt før en ser det dype alvoret som preger disse. En fornemmelse av at kjøttøyeblikket er et øyeblikk en absolutt ikke vil være i, brer seg raskt.

Stemningen spenner fra den dypeste desperasjon til et lengtende tilbakeblikk på noe som bare var godt- kjærligheten: «Vi blomstret i de beste rytmene/ og var ikke ensomme/ Vi var ikke ensomme/ Den dagen»

Arne R. Pettersens debutsamling består av til dels svært personlige og høylytte dikt som roper ut frustrasjon. En frustrasjon over Guds fraværenhet eller grusomme tilstedeværelse. En frustrasjon over kjærlighetens nådeløse natur. Og en frustrasjon over verden og livets uutholdelige letthet. (Et uttrykk som vel har blitt noe klisjépreget, men som allikevel er på sin plass her.)


Kloakken stiger
Og landet stinker fra kropp til kropp
Og ytringsfriheten er et samlet naut som rauter
Og overskuddene er landets hellige tekster
Og vi stables i én trang tanke
Og tømmes i umerkelige sug av bildene
Og sutrer og putrer til helvete på sotete hjerter
Og elsker dette landet som det råtner frem
Kloakken stiger
Og det knaser i vinger som ville langt
Og kjøttøyeblikkets triumf er flatt og vissent
Og lidelse er for ulønnsomme og unødvendige avvikere
Og mishandlingen koser seg nærmere
Og den som vil leve har tapt
Og klaser av uprøvd kjøtt henger fra slappe avfallsdager
Og risikosonene skrumper inn
Og vi løsner uten den minste rytme
Og begraves som pyser

Troen på verden er knust av verdens materielle og kommunikasjonsløse råhet. I en slik verden er det ingen plass for kjærlighet. Ingen tro på framtida er å spore i disse diktene. Skylden legges både på oss mennesker og Gud. I et dikt heter det: «Jeg famler mot himmelens brutale taushet.» Et annet har tittelen: «Du lever uten skille mellom godt og ondt Herre.»

Arne R. Pettersen har lykkes med å skape både enkle og krevende, men meningsfulle bilder, uten noen form for jåleri eller påklistret teknikk. Diktene er rytmisk ekspressive, noen blir nesten suggererende. Hvert dikt er en egen fortelling, en fortelling som i noen tilfeller kan leses som en bønn eller appell.

Et spørsmål tvinger seg fram, helt på tampen, når en ser samlingen under ett. Er diktene så til de grader personlige at helhetsbildet blir for lite nyansert? Om dette spørsmålet er relevant eller bare et forsøk på egenbeskyttelse er kanskje mindre interessant, idet det brutalt viser seg at kjøttøyeblikket er den tida vi lever på jorda...