SPENT SITUASJON: Lodgaard beskriver den anspente situasjonen for tiden mellom Nord-Korea og USA. Foto: KCNA/NTB Scanpix
SPENT SITUASJON: Lodgaard beskriver den anspente situasjonen for tiden mellom Nord-Korea og USA. Foto: KCNA/NTB ScanpixVis mer

Nord-Korea:

Brutal, men rasjonell diktator

Kims dristighet kombinert med Trumps uforutsigbarhet har satt en ekstra spiss på konflikten det siste halvåret.

Meninger

I sin nyttårstale sa Nord-Koreas leder Kim Jong Un at landet snart ville ha raketter med interkontinental rekkevidde. Bekreftelsen kom for noen dager siden. Den siste testen viser at Nord-Korea kan nå Alaska og kanskje også andre mål i USA, med forbehold for nyttelast og operative evne. Reaksjonen – krav om strengere sanksjoner, en ny runde forbrytelse og straff – må ha vært en lettelse for nordkoreanerne. Dette er de vant med, og de tar det formodentlig som et tegn på at de kan fortsette.

Hva er det Nord-Korea vil? Sikkerhet er hovedsaken, og kjernefysisk avskrekking er det viktigste virkemidlet. Den unge Kim arvet strategien fra sin far Kim Jong Il, men har tatt den til nye høyder. Den gjelder «under de rådende omstendigheter», dvs. kan endres hvis USA og Sør-Korea går bort fra «sin fiendtlige politikk». I dag er det imidlertid vanskeligere å reversere atomprogrammet enn for 10 år siden, da man sist forhandlet om det, for nå må det finnes en funksjonell ekvivalent til en etablert kjernefysisk styrke – et sterkt forhandlingskort i Kims hender.

En annen tolkning er mer aggressiv. Etter delingen av den koreanske halvøya i 1953 har både Nord og Sør tatt til orde for gjenforening, men under sin egen ledelse. Atomprogrammet kan ha blåst nytt liv i den nordkoreanske ambisjonen, denne gangen ved å undergrave den amerikanske sikkerhetsgarantien for Sør Korea. De Gaulle sa at USA ofrer ikke Chicago for Paris: Hvis Nord-Korea kan angripe mål på det amerikanske kontinentet, er det ikke sikkert at USA vil ofre San Francisco for Seoul. På 80-tallet ble de sovjetiske SS-20 rakettene sett i samme perspektiv, som et forsøk på å frakople Vest-Europa fra USA. Tolkningen er langøkt, men den har sine kilder og talspersoner og kan ikke helt avskrives.

Alle atommaktene begrunner sine våpen med behovet for kjernefysisk avskrekking. Nord-Korea har bedre grunn enn de fleste. Erfaringene fra Irak, Libya og Ukraina viser at uten atomvåpen kan det gå riktig ille. Stormaktene ikke er til å stole på. Avskrekkingslogikken kan diskuteres, men Kim er ikke mindre rasjonell enn andre.

En annen utfordring er landets fattigdom. I Sør er inntekten per capita minst 15 ganger høyere, og etter hvert som folk skjønner det kan de komme til å klandre Kim-ene for det. Kim Jong Un has forstått at i det lange løp er økonomisk vekst den eneste måten å unngå det på. Han har derfor gjort det faren ikke torde, og introdusert markedsreformer likt det Kina gjorde fra 1979. Privat entreprenørskap oppmuntres og de statseide bedriftene avvikles til fordel for familiebruk. Resultatene har ikke uteblitt: Nord-Korea er i vekst, om enn beskjedent, og matproduksjonen har økt betydelig.

Potensielle rivaler er en tredje fare for den unge Kim. Her har han gjort som sin far og bestefar. Onkelen, som hadde en slags formynderrolle, var et tidlig offer, og en rekke høytstående militære er likvidert. Nylig ble også broren Kim Jong Nam tatt av dage. Han var det eneste familiemedlemmet som hadde et visst politisk potensial, og Kim gjorde det samme som så mange andre ledere i andre land og til andre tider har gjort. Han har vært brutal og tung på labben – noen for mye er bedre enn en for lite – men rasjonell. Han har spart det økonomiske ledersjiktet – en slags rasjonalitet det også.

I alt dette ligger det en risiko. Han kan overspille atomvåpensatsingen og lede landet ut i katastrofe. De økonomiske reformene kan oppmuntre andre reformer og komme ut av kontroll. Og den nervøsiteten han etterlater hos de militære sjefene kan tippe over og få dem til å velge kupp framfor å leve i konstant frykt. Ikke bare er Kim brutal og rasjonell, han er også dristig. Kims dristighet kombinert med Trumps uforutsigbarhet har satt en ekstra spiss på konflikten det siste halvåret.

Hvordan kan spenningen reduseres? Hva er opsjonene? Reaksjonene på den siste testen følger et velkjent mønster. Nord-Korea tester, verden fordømmer, Sikkerhetsrådet innkalles, USA tar til orde for nye sanksjoner, Kina forhandler med USA for å vanne ut tiltakene – og Nord Korea fortsetter. For at sanksjonene skal virke etter hensikten må de kombineres med seriøst diplomati. Iran-avtalen viste det med all ønskelig tydelighet. Press med forhandlinger lyktes der press uten feilet.

Trump har lent seg på kineserne for å få dem til å tvinge Nord-Korea i kne, men Xi er opptatt av stabilitet, særlig foran partikongressen til høsten. Handelstallene for første kvartal i år viser at den kinesiske importen fra Nord-Korea økte med 18 prosent og eksporten med 55, sanksjonene til tross. Kina har vært med på alle sanksjonsrundene, men holder altså på den såkalte engasjementspolitikken.

Cyber-krigføring er annen opsjon. Den amerikanske gravejournalisten David Sanger mener Obama drev slik krigføring i flere år. Dette forklarer kanskje noen av de mislykkede nordkoreanske testene. Cyber-krigføring kan forsinke rakettprogrammet til motparten finner ut av det og treffer mottiltak, men løser ikke problemet.

Bombing er risikosport. I dag vet man ikke hvor våpnene er, hvor de hemmelige anleggende ligger, eller hvor de mobile plattformene til lands og til sjøs befinner seg til enhver tid. Bombing vil derfor være særdeles risikabelt – ut over enhver fornuft etter sørkoreansk oppfatning og formodentlig også etter amerikansk, trusler fra Washington til tross. Ingen vil ha krig. Faren er at en spent situasjon kan komme ut av kontroll.

Erfaringene fra de siste 25 årene viser at i perioder med forhandlinger og avtaler har Nord-Korea begrenset og deaktivert atomprogrammet, mens de i perioder uten forhandlinger har benyttet tida godt til å lage nye våpen. Samtaler har hatt en positiv effekt tross alt, særlig når USA og Sør-Korea har gått sammen om det.

Det fins ikke noe bedre alternativ enn å vende tilbake til forhandlingsbordet. I så fall er det viktig at partene etterlever de forpliktelsene de påtar seg. Tidligere har verken USA eller Nord-Korea vært så nøye med det. Partene har mye å bygge på fra tidligere forhandlingsrunder, men det må tenkes nytt om sikkerhetspolitikken i regionen. Det som lå på bordet for 10 år siden duger ikke lenger.

Nord-Korea er trolig i forhandlingsmodus, men USA er ikke det. Det er psykologisk vanskelig for supermakten å sette seg til forhandlingsbordet med en pariah-stat og en leder som virker kjepphøy etter sine militære framganger, så det gjenstår å overbevise Trump og hans folk om at alle andre alternativer er dårligere. Verden må lene seg på Washington, ikke bare på Pyongyang.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook