Brutal moro

De har hatt sitt svare strev, folka som laget «The Getaway».

Diskuter spill! Førti kvadratkilometer av London er fotografert, og gjenskapt digitalt. Prosjektet (som begynte som et spill til gamle, grå PlayStation) har kostet flerfoldige millioner pund, og tatt flere år å gjennomføre. Vi har hele tiden hørt at dette skulle bli det mest revolusjonerende spillet hittil. Og ja, på mange måter er det det. Men om aldri så lite, så er det noe som skurrer.

Spillet starter med at Mark Hammonds kone blir drept, og de ansvarlige stikker av med sønnen. For å redde ham, må Hammond utføre en rekke oppdrag, slik kidnapperne dikterer ham. Disse oppdragene kan være alt fra å drepe alle involverte på et utested og tenne på sjappa, til å drepe alle på en politistasjon. Volden er den meste grafiske og hardbarkede jeg har sett i noe spill, og kombinert med at det ikke går ett minutt uten ord som fuck, cunt og wanker, føles ikke 18-års-grensen for streng. I de 12 siste oppgavene (av totalt 24) spiller du politimannen Frank Carter, og får se handlingen fra et annet synspunkt - uten at det blir mindre blodig av den grunn.

Det er biljakter i Londons gater med kopier av ekte biler, det er ekstremt voldelige shootouts, og en drivende handling - til tider er det svært suggerenede. Hadde dette spillet kommet helt bardus på oss, som «GTA 3», ville det vært en oppvåkning. Men når vi vet hvor mye arbeid og ressurser som ligger bak spillet, samtidig som at vi har opplevd friheten i Vice City, så blir det noe annet. For det finnes feil.

Kameravinkelen er ikke tilfredsstillende, den styres som regel av spillet selv. Derfor hender det at du ikke har mulighet til å se en fiende før han har plassert en pistolkolbe i bakhuet på deg, med det resultat at du må starte brettet på nytt. Det skal ikke mange skuddene til før du går i dørken heller, så du kan belage deg på noe gjennomspilling av brettene før de sitter som de skal. Av en eller annen grunn kan Hammond lege seg selv helt, ved å lene seg mot veggen og hvile litt. Det kommer ofte godt med, men føles litt som juks, og gir spillet mer begrenset levetid enn om du bare delvis kunne leget deg selv.

Av og til kan det dessuten være vanskelig å orientere seg, og å bevege seg i terrenget. Det har hendt at jeg ikke har klart å snu i en trapp, og har måttet gå helt ned for å kunne gå opp igjen. Riktignok kan du titte deg rundt i når du har lagt fra deg pistolen og står stille, men det er ikke så ofte i spillet at du verken tør eller har tid til det. Men når spillet fungerer på sitt beste, er det fantastisk. Du kan lene deg mot vegger og skyte rundt hjørnene, du kan krappe ned bak kasser, bare stikke hånden opp over kanten, og skyte vilt rundt i rommet. Artig, det.

Som en bysimulator av London, er The Getaway glimrende. Jeg er riktignok ikke veldig kjent i byen, men har vært der nok til å kunne kjenne meg igjen på noen steder. Vanskeligere er det med venstrekjøringen, men det blir man fort vant til. Dessverre må man klare alle oppdragene før man får mulighet til å kjøre rundt i London på egenhånd. Og når det skjer, skjønner du at det er ganske lite å gjøre i byen - i motsetning til virkeligheten. Jeg tviler likevel ikke på at folk som er godt kjent i London vil ha stor glede av dette, om ikke annet som en kuriositet. Men for all del: Spillet er er av de du bør skaffe deg i spillsamlinga - og jeg gleder meg til suppa som i framtida vil bli kokt på dette kjøttbeinet. For med de ressursene som er lagt inn i spillet, kan du vedde på at det kommer en oppfølger - forhåpentligvis uten alle feilene.