Brutal nattergal

At vi kan nå kan se Tennessee Williams «Ingenting om nattergalen», kan vi takke Vanessa Redgrave for, karakterskuespilleren og Williams-tolkeren som gravde sørstatsdramatikerens stykke opp fra glemselen.

Stykket blir, svakheter til tross, en sterk teateropplevelse. Det er i hovedsak fortjenesten til instruktør Alexander Mørk-Eidem & co.

Innestengt

«Ingenting...» er basert på en virkelig hendelse. I 1938 ble det satt i gang en offentlig granskning av forholdene i et amerikansk fengsel, da en gruppe fanger døde etter såkalt «hot water treatment»; de ble innestengt i et lufttett rom og praktisk talt kokt i hjel. På bakgrunn av denne hendelsen skrev da ukjente Tennessee Williams sitt stykke. Etter å ha blitt refusert, la Williams stykket i skrivebordsskuffen, hvor det ble liggende til for to år siden.

I Skandinavia-premieren på Det Norske Teatret er slektskapet til film tydelig. Stykket rammes inn av filmsnutter, og Kari Gravklevs enkle, men effektive scenografi, forsterker inntrykket. Nesten alle scenene foregår innenfor en rektangulær ramme, et godt stykke opp fra gulvet - som på et filmlerret. At bare to meter av scenerommets dybde brukes, samt at det «klippes» mellom scenene ved hjelp av skyvedører, styrker filmfølelsen ytterligere.

Helsvart

Instruktør Alexander Mørk-Eidem maner gjennom sitt ensemble en lang rekke både gripende, grusomme og - ganske morsomme scener. Ja, deler av første akt spiller nesten som en helsvart komedie. Her er det få som overgår Williams, hans evne til å skape gnistrende og morsom dialog ut av de mest fortvilende situasjoner er genial. Likevel bærer «Ingenting om nattergalen» tydelig preg av å være et tidlig arbeid fra forfatterens hånd. Karakterene mangler dybden som gjør Blanche, Big Daddy, Maggie, Laura og alle de andre berømte Williams-skikkelsene så takknemlige å tolke. Slutten får også en litt sånn «nå må jeg samle alle trådene og sette punktum»-følelse, den kommer brått og føles uforløst.

Desto større respekt står det av folkene bak og på scenen. Andrea Bræin Hovig er god i rollen som arbeidsdesperat sekretær. Ole Johan Skjelbred-Knudsen tegner en fin type av Jim, fangen som overlever på drømmen om å avsløre faenskapen så snart han kommer ut på prøve, og Sverre Bentzen er riktig uhyggelig som sadistisk fengselsdirektør. De andre rollene er, så langt som teksten tillater, også godt tolket, spesielt gjør Jorunn Kjellsby inntrykk som engstelig mor.