THRILLER: Filmen har norgespremiere 28. juli. Video: Universal Pictures Vis mer

Anmeldelse: «Atomic Blonde»

Brutal vold, komisk sex og en overdose tidskoloritt

Charlize Theron kanaliserer sin indre Jason Bourne i den trashy, underholdende og tidvis utsøkt koreograferte actionthrilleren «Atomic Blonde».

FILM: Den første traileren til David Leitchs «Atomic Blonde» er et aldri så lite mesterverk. Faktisk er den drøyt tre minutter lange snutten hvor en upåklagelig stylet Charlize Theron hengir seg til metodisk koreografert action, sardoniske replikker og heteronormativ lesbisk sex til tonene av Queens «Killer Queen», såpass perfekt komponert at det ikke er noen overraskelse at filmen strever med å leve opp til sin egen reklame.

Atomic Blonde

4 1 6

Action, thriller

Regi:

David Leitch

Skuespillere:

Charlize Theron, James McAvoy, John Goodman, Sofia Boutella m.fl.

Premieredato:

28. juli 2017

Aldersgrense:

15 år

Orginaltittel:

Atomic Blonde

«Spionasje kontra kontraspionasje.»
Se alle anmeldelser

Kontraspionasje
Mye har vært skrevet om hvordan «Suicide Squad» ble klippet om for å ligne mer på den populære traileren som – og dette er et sammentreff verdt å merke seg – var satt til tonene av Queens «Bohemian Rhapsody». Resultatet var en besynderlig forestilling som var én del avantgardistisk nybrottsarbeid og tre deler desperat famling i blinde – en David Ayer-film hvor David Ayers fingeravtrykk var møysommelig tørket bort.

«Atomic Blonde» er bedre og mer tradisjonell enn «Suicide Squad», men når man ser Theron slå, sparke, skyte og røyke seg gjennom 1980-tallets Berlin, får man følelsen av å bevitne en historie som har blitt til fordi noen har fått oppgaven med å utvide en knallgod trailer til en helaftens spillefilm – å fylle ut tomrommene mellom trailerøyeblikkene, så å si.

Koloritt
Filmen er basert på Anthony Johnston og Sam Harts tegneserie «The Coldest City», og kan best oppsummeres som en kvinnelig James Bond (Daniel Craig-versjonen) i et John le Carré-univers som kontinuerlig truer med å kollapse under vekten av sin egen karikerte tidskoloritt. Etter at en kollega blir funnet drept, sendes MI6-agenten Lorraine Broughton (Theron) til Berlin for å få tak i en liste over dobbeltagenter som truer med å underminere britenes etterretningsoperasjoner.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Så snart hun møter den lokale stasjonssjefen David Percival (James McAvoy) innser hun imidlertid at den delte byen er én eneste stor moralsk og ideologisk gråsone. Broughton vet ikke hvem som er venn og hvem som er fiende, og det gjør heller ikke publikum, som får brorparten av historien fortalt i flashback, med et debriefingsintervju hos MI6 som rammesekvens. Dette gir første halvdel av filmen et springende og utålmodig preg, som bygger opp under følelsen av å se en samling kule scener og sekvenser snarere enn en fortelling.

Cosplay
Det blir imidlertid tidlig klart at plottet i «Atomic Blonde» først og fremst er et påskudd for å la Leitch dyrke sine fanboy-fetisjer – hvilket han da også gjør til gagns. Blant disse finner vi brutal vold, «bad ass» kvinner og moderne filmhistorie, og scenen der Lorraine slåss mot en russisk leiemorder foran et kinolerret som viser Andrej Tarkovskijs «Stalker» kombinerer komisk mange av dem.

Likevel er det få av actionscenene som kan måle seg med de man finner i «John Wick» (som Leitch regisserte sammen med Chad Stahelski), for selv om de er gjennomtenkte og utspiller seg innenfor rammene av fysikkens lover, er de fleste av dem satt sammen i klipperommet. Og når filmen omsider finner seg selv i andre halvdel – med en lang og nydelig koreografert sekvens i en trappeoppgang – er det klart at «Atomic Blonde» verken vil bli husket som en spissfindig spionthriller eller en stor actionfilm, men som en inspirasjonskilde for cosplay, råstoff for gif’er, og utgangspunkt for andre former for tidstypisk selvutfoldelse.

.